Den vakre og såre film­atiseringen av Per Pettersons prisbelønte bok får meg til å tenke på to eldre kvinner jeg en gang kjente. På hver sin kant hadde de opplevd svært vanskelige ting i sin ungdom. Den ene måtte flykte da tyskerne brente ned Finnmark på slutten av 2. verdenskrig, den ­andre kom fra en husmannsplass i en trang norsk dal og hadde møtt mange ydmykelser.

De to taklet sin skjebne på stikk motsatt vis. Den første kvinnen klarte å leve med ­erfaringene uten å bukke under i bitterhet, den andre strømmet over at ­edder og galle hver gang jeg møtte henne.

Pettersons roman, og regissør Hans Petter Molands fine tolkning av den, handler om dette: Hva slags historie forteller vi om det i livet som gikk i stykker? Om svik vi opplevde fra et menneske som sto oss nær? Om den som stjal noe verdifullt fra oss uten å gjøre opp for seg?

LES MER: Molands nyinnspilling ­av Kraftidioten er ikke ­sofistikert, men bedre enn den norske originalen

Vender hjem

Moland pendler sømløst mellom nåtid og fortid i Trond Sanders liv. I 1999 er hoved­personen blitt 67 år gammel, har mistet kona i en ulykke og flytter alene tilbake til en østnorsk bygd etter å ha bodd i Sverige i 42 år.

Egentlig vil han ikke gruble på noe som helst. Men så støter han på en nabo, Lars Haug, som forteller en makaber historie om første gang han skjøt en hund.

Scenen blir eminent framstilt av to ringrever i skuespillerfaget. Stellan Skarsgård tolker Trond med en reservert holdning – han vil bare være i fred. Bjørn Floberg framfører Lars' historie med urovekkende pauser som virkelig får en til å lure på hvordan livet har fart fram med denne karen.

Slik åpnes døra til fortidens kjeller, og Trond går inn i rom han trodde han hadde stengt helt av. Vi blir med på en reise tilbake til sommeren 1948 da han som 15-åring besøkte sin far i en hytte i skogen ved en av elvene som renner mot svenskegrensen. Her vil faren hogge tømmer for å fløte det til Sverige og selge det der.

Stjele hester og kvinner

– Skal vi ut og stjæle hester? spør Jon, eldste sønn på nabogården, og tar Trond med på leting etter en flokk firbente foler.

Scenene med ridning er mesterlig skutt av filmfotograf Rasmus Videbæk og gir en sensuell­ nærhet til dyr og landskap. Gradvis forstår vi at den uskyldige hestejakten er en metafor for langt mer alvorlige tyverier mellom menneskene i det grisgrendte nærmiljøet.

Ut og stjele kvinne, for ­eksempel. En morgen hører Trond hvordan faren og en nabo synger ­låten «Tennessee Waltz». Den handler om mannen som opplevde­ at kameraten stjal kjær­esten hans på en dansekveld.

Det går opp for 15-åringen at det ikke lenger slår kjærlige gnister­ mellom Jons foreldre. I stedet øver Jons mor en sterk tiltrekningskraft på unge og voksne­ menn i nabolaget. Slik får unge Trond – kledd i en dyprød genser mot alt det gråblå – sine første erfaringer med lengsel, ­begjær og sjalusi.

LES MER: I Per Pettersons nye roman heng ei udefinerbar skuldkjensle som eit duvande slør i rommet

Savnet etter far

Aller mest handler Tronds historie om hvordan forholdet til hans egen far går i stykker i 1948. Så kompliserte blir forviklingene at deres veier skilles for godt. Over 50 år senere innser einstøingen at en yngre gutt fikk overta faren hans i viktige ungdomsår.

Det er en bitter erkjennelse. Men spørsmålet blir hvordan han hanskes med et slikt nederlag. Da Tronds voksne datter omsider sporer opp faren i den bortgjemte bygda, snakker de om hans yndlingsbok, David Copperfield av Charles Dickens. Hun minner om at det i forordet står «om jeg kommer til å bli helten i mitt eget liv, eller om denne posisjonen erobres av en annen, vil disse sidene vise».

LES FLERE ANMELDELSER I VÅRT LAND

Storslagne bilder

Det er meget fortjent at danske­ Rasmus Videbæk vant Sølvbjørnen i Berlin for beste fotografi. Han har fanget inn trolske stemninger fra elva, flotte ridescener fra grenselandet mot Sverige, krevende bilder fra tømmerhogst og -fløting samt impresjonistisk antydende bilder fra gardsarbeid i et karrig landskap.

Slik levendegjør Ut og stjæle hester i sanselige bilder hvordan menneskene kjemper med å bli herre i sitt eget liv. Som da Jon knuser et rede med fugleegg i fortvilelse over en tragedie som rammer familien hans. Eller da Tronds far slår armene om sin gråtende 15-åring som har falt av hesten. Med en usentimental latter sier han: – Fikk du vondt – i sjelen? La det bare synke, Trond. Det kan ikke brukes til noe.

Nei, bitterhet hjelper ingen. Da er det bedre å gjøre som Tronds far i møte med neslekrattet. Han stryker hendene gjennom de sviende bladene uten å skrike av smerte og sier: – Vi bestemmer selv når det skal gjøre vondt.