Hans Petter Moland er blant sin generasjons mest feirede norske filmskapere og sannsynligvis den med mest internasjonal erfaring. Han var tidlig ute: Etter de prisbelønte og kritikerroste førstefilmene Secondløitnanten (1993) og Kjærlighetens kjøtere (1996), fikk han en festivalhit på begge sider av Nordsjøen og Atlanteren med det mørke, engelskspråklige dramaet Aberdeen i 2000. Fire år senere fulgte han opp med The Beautiful Country, en gripende odysse sentrert rundt en vietnamesisk flyktnings reise fra landsbygda til Ho Chi Minh-byen, og deretter til det dypeste Texas, via Stillehavet og New York. The Beautiful Country – produsert av den gåtefulle filmlegenden Terrence Malick – var spekket med særegne stemninger og en mangefasettert utforskning av å være på flukt. I mine øyne er den Molands beste film.
Berlinalen
Gymnaslærer Pedersen (2006) var en intelligent og overskuddspreget dramatisering av Dag Solstads roman med nesten samme tittel, mens krimkomedien En ganske snill mann (2010) var en mer plump sjangerlek, med lytehumør og umusikalske tyvlån fra sine amerikanske indieforbilder. Filmen ble like fullt vist i hovedprogrammet under filmfestivalen i Berlin, i likhet med Beautiful Country. Samme ære ble også gitt Ut og stjæle hester som har norsk premiere neste uke. Og Kraftidioten fra 2014, som nå er gjort til en amerikansk spenningsfilm, bragt til lerretet av Moland selv.
Best servert kald
Sett fra en viss avstand er Cold Pursuit en standardisert hevnthriller med Liam Neeson, den tristøyde nord-iren som med filmserier som Taken og noen like usle avleggere har gjort sjangeren til en avgjørende del av repertoaret. Handling: Snøplogfører legger ut på tokt etter at sønnen hans ble drept av gangstere, dreper seg mot toppen av den forbryterske næringslivs-kjeden.
Tittelen, et ordspill på hot pursuit – lovgivningen som gir sivile rett til å bruke makt mot kriminelle umiddelbart etter en forbrytelse – hinter imidlertid om mer avstand og kjølighet, mindre sammenbitte tenner og blindt hat.
Og nordmenn som har sett originalen vet at hevnhistorien er rammet inn av absurd humor og futuristiske elementer. Som originalen er heller ikke den nye versjonen et verk som ber om å bli tatt fullstendig alvorlig, udådene gjøres med et røvergløgt glimt i øyet. Hos filmskaperen, vel og merke. Neeson spiller sin hovedrolle med enda mer andakt enn Stellan Skarsgård i 2014-versjonen. Den distanserte, men hardbarkede stilen sender ofte tankene til 1990-årene voldelige coolhet på film.
LES MER: First Reformed viser en prest i åndelig sammenbrudd og en verden mennesker er i ferd med å ødelegge.
Flere nyanser
Når et europeisk verk blir amerikanisert, rykker det ofte i fordommene: Det kommer til å bli vulgært, mer lettfattelig, ingen tvetydighet, mer svarthvitt! Når Kraftidioten har blitt til Cold Pursuit, forholder det seg omvendt. Man kan ikke kalle den sofistikert, det er heller ikke meningen. Men: Utlegninger om Bach, Fluenes herre og det innledende Oscar Wilde-sitatet forteller om et visst ambisjonsnivå. Hovedoppskriften er nøyaktig det samme som i originalen, men den amerikanske manusbearbeidelsen tilfører nye, friske urter: Her er, til sjangeren å være, reflekterte betraktninger rundt barnefordeling, kreft, homofili, dietter og marihuanalegalisering. Originalens østeuropeiske standardgangstere er erstattet med et narkotikakartell fra USAs urbefolkning, det utfordrer seerens (og filmskaperens!) fordommer og moralske gangsyn på en interessant og uvant måte. Kvinnelige rollefigurer har fått mer plass.
Den mest vellykkede dreieboktilpasningen handler om arvesyndproblematikk og fedres forhold til sine sønner og omvendt. Hovedpersonens tap av en sønn han kanskje ikke kjente, blir gjenspeilet i minst to andre sentrale rollefigurer. De er menn med fedre og sønner som prøver å gjøre det riktige, det forventede.
Den detaljerte volden og svarte komikken innehar altså koksgrå nyanser.
Barbari og broderi
«Jeg lager sivilisasjon i villmarka», sier vår ellers ordknappe snøplogfører tidlig i filmen, som dermed tilkjennegir sin forankring i western-genren. Men der klassiske cowboyfilmer gjerne handler om en enfoldig helt som kjemper for sivilisasjonen med barbariets metoder (og selv har én fot i hver leir), har Cold Pursuit et slags ønske om å problematisere, å brodere ut.
Det blir imidlertid mange tråder som skal tråkles sammen, og avslutningen er både løs og knutete. Men i denne anmelders øyne, har Hans Petter Moland (og fotograf Philip Øgaard) laget en nyversjon som overgår originalen med margin.
Einar Aarvig
kultur@vl.no