Koldtbord med friskere råvarer

Hans Petter ­Moland er blant sin ­generasjons mest feirede ­norske filmskapere og sannsynligvis den med mest internasjonal erfaring. Han var ­tidlig ute: Etter de ­prisbelønte og kritikerroste ­f­­­ørste­fil­mene ­Secondløitnanten (1993) og Kjærlighetens kjøtere (1996), fikk han en festivalhit på begge sider av Nordsjøen og ­Atlanteren med det ­mørke, ­engelskspråklige ­dramaet ­Aberdeen i 2000. Fire år ­senere fulgte han opp med The ­Beautiful Country, en ­gripende odysse sentrert rundt en ­vietnamesisk flyktnings reise fra landsbygda til Ho Chi Minh-byen, og ­deretter til det dypeste Texas, via ­Stillehavet og New York. The Beautiful Country – produsert av den gåtefulle filmlegenden Terrence Malick – var spekket med særegne stemninger og en mangefasettert ­utforskning av å være på flukt. I mine øyne er den ­Molands beste film.

Berlinalen

Gymnaslærer Pedersen (2006) var en ­intelligent og ­overskuddspreget ­dramatisering av Dag Solstads roman med nesten samme ­tittel, mens krimkomedien En ganske snill mann (2010) var en mer plump sjangerlek, med lyte­humør og umusikalske tyvlån fra sine amerikanske indie­forbilder. Filmen ble like fullt vist i hovedprogrammet under filmfestivalen i Berlin, i likhet med Beautiful Country. Samme ære ble også gitt Ut og stjæle hester som har norsk ­premiere neste uke. Og Kraftidioten fra 2014, som nå er gjort til en ­amerikansk spenningsfilm, bragt til lerretet av Moland selv.

LES MER: Flaskepost fra P av Moland er en alminnelig god thriller med «kristeliøse» villfarelser, en nevrotisk ateist og en sympatisk muslim som ingredienser.

Best servert kald

Sett fra en viss avstand er Cold ­Pursuit en standardisert ­hevnthriller med Liam Neeson, den ­tristøyde nord-iren som med ­filmserier som Taken og noen like usle ­avleggere har gjort ­sjangeren til en avgjørende del av ­repertoaret. Handling: Snøplogfører legger ut på tokt ­etter at sønnen hans ble drept av ­gangstere, dreper seg mot ­toppen av den forbryterske næringslivs-kjeden.

Tittelen, et ordspill på hot pursuit – lovgivningen som gir sivile rett til å bruke makt mot kriminelle umiddelbart etter en forbrytelse – hinter imidlertid om mer avstand og kjølighet, mindre sammenbitte tenner og blindt hat.

Og nordmenn som har sett originalen vet at hevn­historien er rammet inn av absurd ­humor og futuristiske elementer. Som originalen er heller ikke den nye versjonen et verk som ber om å bli tatt fullstendig ­alvorlig, ­udådene gjøres med et ­røvergløgt glimt i øyet. Hos film­skaperen, vel og ­merke. Neeson ­spiller sin hoved­rolle med enda mer ­andakt enn ­Stellan Skarsgård i 2014-­versjonen. Den ­distanserte, men hardbarkede stilen ­sender ofte tankene til 1990-årene ­voldelige coolhet på film.

LES MER: First Reformed viser en prest i åndelig sammenbrudd og en verden mennesker er i ferd med å ødelegge.

Flere nyanser

Når et euro­peisk verk blir amerikanisert, rykker det ofte i ­fordommene: Det kommer til å bli ­vulgært, mer lettfattelig, ingen t­vetydighet, mer svarthvitt! Når ­Kraftidioten har blitt til Cold Pursuit, for­holder det seg omvendt. Man kan ikke kalle den sofistikert, det er heller ikke meningen. Men: Utlegninger om Bach, ­Fluenes herre og det inn­ledende Oscar Wilde-sitatet ­forteller om et visst ­ambisjonsnivå. ­Hovedoppskriften er ­nøyaktig det samme som i ­originalen, men den amerikanske manus­bearbeidelsen ­tilfører nye, ­friske urter: Her er, til ­sjangeren å være, reflekterte ­betraktninger rundt barne­fordeling, kreft, ­homofili, ­dietter og marihuana­legalisering. Originalens øst­europeiske standard­gangstere er ­erstattet med et narkotika­kartell fra USAs ­urbefolkning, det ­utfordrer seerens (og filmskaperens!) fordommer og ­moralske gangsyn på en ­interessant og uvant måte. Kvinnelige rollefigurer har fått mer plass.

Den mest vellykkede dreieboktilpasningen handler om ­arvesyndproblematikk og ­fedres forhold til sine sønner og omvendt. Hovedpersonens tap av en sønn han kanskje ikke kjente, blir gjenspeilet i minst to andre sentrale rollefigurer. De er menn med fedre og sønner som prøver å gjøre det riktige, det forventede.

Den detaljerte volden og svarte komikken innehar altså koksgrå nyanser.

Barbari og broderi

«Jeg ­lager ­sivilisasjon i villmarka», sier vår ­ellers ordknappe snøplogfører t­idlig i filmen, som dermed tilkjennegir sin forankring i ­western-genren. Men der ­klassiske cowboyfilmer gjerne handler om en enfoldig helt som kjemper for ­sivilisasjonen med ­barbariets ­metoder (og selv har én fot i hver leir), har Cold Pursuit et slags ­ ønske om å problematisere, å ­brodere ut.

Det blir imidlertid mange ­tråder som skal tråkles sammen, og ­avslutningen er både løs og ­knutete. Men i denne anmelders øyne, har Hans Petter Moland (og fotograf Philip Øgaard) laget en nyversjon som overgår originalen med margin.

Einar Aarvig

kultur@vl.no