Anmeldelse

Skravlete høns, sladrete sauer, eller tøffe ulver som bærer på en langt mykere side. Det er ikke uten grunn at dyr som opptrer i eventyr ofte blir et symbol på menneskets ulike, karakteristiske sider. Det gjør det lettere å se – og le av – oss selv.

Historien om geitemammaen som låser døra med et passord er over 2600 år gammel. Hvordan ulven lærer seg passordet og røver med seg geitekillingene, varierer fra sted til sted. På Nationaltheatret ulmer det noen sterke drifter mellom geitemor og ulv, før vi kommer så langt. Med komisk talent viser Hanne Skille Reitan en geitemor som slites mellom libido og morsfølelse. For ulven er ikke bare slu og slesk, men også utsøkt sjarmerende. Når han uler vekkes den mer eventyrlystne siden ved henne til live. Dermed får forestillingen et ekstra lag som går langt utenpå kardemommeloven.

Komplekse

For hva gjør vi med de ville, ukontrollerte kreftene i oss som ikke passer inn i samfunnets rammer? Noe av det beste med Ulven er at den åpner opp for en familieforestilling med mer komplekse karakterer – som når en ansvarlig alenemor til tre faller for feil fyr. Det byr til tider på stor komikk av både ulende og brekende samkvem, myntet mer på voksne enn små, men uten at de minste føler seg utelatt. Herbert Nordrum balanserer tvetydigheten i ulve-rollen utmerket. Han er hverken ensidig slem eller bare snill, med en tøff barndom i bagasjen. Den bruker han gjerne til å unnskylde sin ubehøvlede oppførsel. I denne versjonen blir sjalusien overfor geitekillingene stor, når han forelsker seg i geitemor. Og i frykt for å måtte konkurrere om oppmerksomheten hennes, bestemmer han seg for å rydde dem av banen.

LES MER: Nila og den store reisa er eventyrlig vakker, skummel, men aldri fryktelig.

Ny musikk

Teaterstykket er basert på en rumensk film fra 1976, for mange gjort til en årlig tv-tradisjon ettersom Med Grimm og Gru sendes på NRK hver jul. Regissør og manusforfatter Tyra Tønnessen brakte den til scenen ved Trøndelag Teater i 2011 under tittelen Rock’n Roll Wolf. Når forestillingen nå entrer Nationaltheatret tar den form som en ny, norsk musikal. Komponist Åsmund Flaten bruker flere av musikktemaene og stemningene fra filmen, men med nye spor som både leker med og låner fra country så vel som ompa-musikk, ABBA-hits eller ulende blues-toner.

Handlingen kunne med fordel vært strammet noe inn. Fortellingen ligger tett på filmen, og overført til scenen blir de mange handlingstrådene noe heseblesende fortalt for å rekke igjennom alt. Det er tidvis vanskelig å få med seg innholdet i sangene, der mye skal formidles og deler av det drukner i musikken. Det er synd når tekstene byr på en ordlek som ikke bare fenger med rim og ordspill, men som også har brodd. Kanskje tydeligst illustrert når det ene geitebarnet lirer av seg det hun tror er sine «siste ord»: «Skjebnen min har vist, at er du bare snill så blir du spist!»

LES MER: Riksteatret lykkes med å skape en fest for barna.

Flere lag

Vi aner spor av dypere moralske spørsmål som: Kan alt tilgis? Fortjener alle en ny sjanse? Og hvor mange sjanser i så fall? Men mer enn å moralisere over hvordan ulver i fåreklær bør takles, får vi en morsom, spennende og musikalsk fengende forestilling med flere lag. Å bli introdusert til de gode kulturopplevelsene i barndommen får betydning for resten av livet. De setter spor som danner grunnlaget for vår kulturelle kapital: som lysten til å se teater. Ulven anbefales! Eller for å sitere min medbrakte femåring etter endt forestilling: Kan vi se den i morgen også?