I nærvær av storhet

I Yan Liankes roman De fire bøkene spennes buen så høyt at kun forfattere av aller ypperste kaliber evner å lande. Lianke gjør det.

Kulturrevolusjonen: Kinesiske bønder dytter en kjerre foran et hus med propaganda for kulturrevolusjonen i 1967. Yan Lianke skriver om undertrykkelsene fra en avgrenset tids­periode, men formidler innsiktene på en måte som gjør at ­regimet sensurerer ham årtier senere, mener vår anmelder. 
 Foto: AP Photo/NTB scanpix
Publisert Sist oppdatert

Maos Kina var det forjettede land Arild Asnes lengtet mot, i Dag Solstads roman av samme navn. Asnes var en typisk norsk intellektuell på syttitallet, som i sin blinde tro på kommunismens kamp mot utbytting av arbeiderklassen ikke tidsnok tok inn over seg at alternativet var verre enn alt de i utgangspunktet ville forandre. Og blant den skriveføre gjengen på ytre venstre, ja, det var en hel generasjon norske forfattere, har det sittet langt inne å innrømme at man tok feil. Selv om Solstad tok et slags satirisk oppgjør i romanen Gymnaslærer Pedersen, skriver han i en av sine senere tekster at han fremdeles er kommunist.

Om ikke den norske forfatterstanden har vært direkte apologetisk overfor Kina, har den aldri vært fremst i linjen av kritikere mot et land som har tatt livet av så mange opposisjonelle. Å lese systemkritiske bøker fra innsiden av Kina, er derfor som å se bak et forheng. Her finnes ingen indre jubel, kun hørbare skrik fra ­omskoleringsleirene for Kinas intellektuelle. For der norske akademikere sjølproletariserte seg i stort monn, ble de skolerte kineserne satt til hardt arbeid gjennom den råeste tvang.

Undertrykkelse

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP