Hvordan bli venn med ens indre demoner

John Darnielle har levd mange liv. En anmelder har kalt holdningen til den amerikanske folkmusikeren for «radikal empati». Han synger om de syke, vanskjøttede og forviste – de som historien ellers ville glemt. Han skrev en sang etter Amy Winehouse døde, men sier den handler om «alle de andre Amy Winehouse-ene i verden som ikke er kjente, hvis dødsfall ikke blir markert». Kanskje er det ikke så rart at bandet hans, The Mountain Goats, har mange kristne fans. De kjemper for samme ideal som en viss Messias.

LES MER: Hvorfor er reggae og gospel dobbelt så bra som det borgerlige pisset du hører på? spør Cass McCombs.

Livet er lidelse

Musikken til Darnielle er nok også ledet av et annet åndelig prinsipp, det buddhistene kaller «den første edle sannheten»: at livet er lidelse. De som har et nært forhold til The Mountain Goats har det gjerne fordi sangene har hjulpet dem gjennom vanskelige perioder av livet. Hvordan musikk kan hjelpe en med å forstå ens egne følelser, og kanskje også lede til den befriende innsikten at alle opplever fryktelige ting, er noe Darnielle snakker mye om i den flotte podkasten «I Only Listen to the Mountain Goats».

Det er livsfarlig å romantisere psykiske problemer, men det er nok likevel tilfellet at traumer ofte gjør folk ydmyke. For Darnielles del ser det i hvert fall ut til å stemme. Der The Sunset Tree (2005) baserer seg på oppveksten med en voldelig stefar, handler We Shall All Be Healed (2004) om at han som tenåring søkte desperat trøst i metamfetamin. Det mest slående med disse albumene er ikke den dystre tematikken, men håpet som gjennomsyrer dem.

LES MER: Plata Spiritual Jazz 9 viser da jazzen var åndelig.

Bibelvers

Darnielle er besatt av religion. For ti år siden gav han ut The Life of the World to Come, et album bygd opp rundt bibelvers, med låttitler som «Genesis 3:23» og «1 John 4:16». Da kalte han seg selv for en «katolsk ateist» – formet av en religiøs oppvekst, men ikke troende – som jevnlig messet det hinduistiske Hare Krishna-mantraet. Siden har han imidlertid begynt å tro. Men selv om han ber til Jesus, er han vár med å kalle seg kristen. Han lar seg heller ikke skremme av det okkulte. Refrenget på en av The Mountain Goats mest kjente sanger er, bokstavelig talt, «Hail Satan!». Én ting er i hvert fall sikkert: Darnielle er overbevist om at musikk er noe hellig, samme om det er dansk ekstremmetall eller sangene til Amy Grant.

På sine senere dager – Darnielle har nå passert 50 – har ungdomstida blitt et mer eksplisitt motiv i musikken hans. Tre av de fire albumene til The Mountains Goats fra dette tiåret er løst forankret i misforståtte tenåringer og deres identitetsmarkører: Transcendental Youth, Goths og ferskingen In League With Dragons. Sistnevnte var opprinnelig titulert «Younger», og er et slags konseptalbum om det nerdete rollespillet Dungeons & Dragons. I en annens hender kunne det fremstått som en middelaldrende mann fordrukken på nostalgi, men Darnielle er snarere en mentor som håper å lyse opp veien for de som har gått seg vill.

LES MER: Den visjonære synthpioneren Bruce Haack lagde både psykedelisk barnemusikk og utenomjordiske salmer.

Nasjonalismekritikk

I likhet med mange utgivelser av The Mountain Goats, er det nok få som vil mene at In League With Dragons er et stort album. Snarere er det en sympatisk liten sak med enkelte virkelig glimrende øyeblikk. Fyrrige «Cadaver Sniffing Dog» og ekspansive «Younger» er mine favoritter, og er preget av de frodige arrangementene til produsent Owen Pallett. «Sicilian Crest», en kritikk av den nasjonalistiske bølgen i vår tid, er trolig sangen som vil stå igjen som den klare fanfavoritten. Rent melodisk er den virkelig helt på grensen til det naive. Sånn er ofte The Mountain Goats, og det er noe man gjerne må jobbe med å bli venn med.

Mitt første nære møte med The Mountain Goats kom veldig nylig. Det har lenge vært et band jeg har tenkt ikke er noe for meg, på grunn av det man gjerne kaller en «twee» indie-estetikk: Samtlige album til og med milepælen All Hail West Texas (2002) ble spilt inn på en kassettopptaker, mens den hvinete sangstemmen til Darnielle lett vekker bilder av en nærmest utålelig selvbevisst karakter. Etter en av mine beste venner kom ut som blodfan, har jeg imidlertid anstrengt meg for å forstå musikken deres. Og sakte, men sikkert vokser den på meg. Det vitner nok om kraften i John Darnielles evangelium av medmenneskelighet.