Da jazzen var åndelig

Da 1960-tallet var på hell, var det langt fra bare The Beatles som hadde begynt å omfavne­ musikktradisjoner fra andre kriker og kroker av kloden.

John Coltranes A Love Supreme (1965) regnes gjerne som den åndelige forløperen til «spirituell jazz», en subsjanger som dyrker en meditativ mystikk. Coltrane døde i '67, men den salmeaktige tonen som ble sådd på hans siste innspillinger skulle siden slå ut i full blomst på album av lærlingen Pharoah Sanders og ektefellen Alice Coltrane.

LES MER: Brannene i California ødela det ­religiøse fristedet til den legendariske jazzmusikeren Alice Coltrane.

Overjordisk og dennesidig

Pharoah og Alice lagde mange sterke album hver for seg, men da de forente sine krefter med Journey In Satchidananda (1971) oppstod noe helt spesielt. Droner fra indisk og afrikansk musikk driver sangene fredfullt fremover, og gjør kjøtt og blod av den indisk-afrikanske åndeligheten som utgjør kjernen av albumet. Selv om det er klassifisert som «avant-garde jazz», er det forbausende behagelig å lytte til.

Det er kanskje det som gjør den spirituelle jazzen, i hvert fall i mine ører, til en slags fullendelse av jazzens idealer. Den er jordlig og kroppslig, men uten den heseblesende vilterheten til mye frijazz. Den er fri i formen, men landskapet som utforskes er åpent snarere enn kaotisk. Den er uttrykk for en dyp lengsel tilbake til Moder Afrika, men også et stort sug etter en åndelig verden. Kort fortalt: Spirituell jazz er like overjordisk som dennesidig.

LES MER: Spiritualized sitt nye album bringer oss rett til de mest grunnleggende spørsmålene i livet.

Nummer ni

En av de enkleste inngangene til dette uttrykket har vært albumserien Spiritual Jazz, utgitt på det nerdete plate­samlerselskapet Jazzman Records. Det startet for ti år siden med det som kanskje er den fortsatt sterkeste utgaven i serien, med den dekkende underittelen Esoteric Modal and Deep Jazz from the Underground 1968–77. Siden har de utgitt tilskudd som blant annet har fokusert på ­europeisk, japansk og islamsk jazz.

Seriens niende nummer er riktignok første gang fokuset rettes mot sanger fra et spesifikt plateselskap, nærmere bestemt legendariske Blue Note Records. Det første spørsmålet som melder seg når man setter den på: «Men er’e spirituell jazz?»

LES MER: Denne samleplata viser at reggae kan være like religiøs som revolusjonær musikk.

Et meditativt rom

Jeg er ingen ekspert på Blue Note, men det har alltid virket som om deres ekspertise førstog fremst ligger i mer tradisjonelle former for jazz, og ikke senere, mer frika uttrykk. Det er ingenting galt i det, men Spiritual Jazz 9 kjennes derfor ikke alltid helt representativ for sjangeren er ment å representere. Katalogen til Impulse! Records, som eksempelvis gav ut flere av Pharoah Sanders ekstatiske mesterverk på starten av 70-tallet, ville nok vært mer naturlig å utforske i en sånn sammenheng.

Det er utvilsomt unntak. Pete La Roca, som noen år senere la trommestikkene på hylla for å bli advokat, står bak to høydepunkter, begge fra klassikeren Basra (1965). Den beste av disse er tittel­sporet, som over sine ti tidløse minutter skaper levende bilder av røkelse og kraftige krydder. Å kalle stemningen «eksotisk» ville likevel være en nedvurdering. Det er mer som å gjenoppdage et meditativt rom i seg selv som man hadde klart å glemme.

LES MER: Stopp og lukt på rosene, og flyt med inn i Kaitlyn Aurelia Smiths yogamusikk.

Ethiojazz

Booker Ervins «Gichi» og Joe Hendersons «El Barrio» har et lignende lynne. Også de kjennes nært beslektet med såkalt ethiojazz – jazz fra Etiopia, som er et av de spirituelt rikeste landene i verden og trolig homo sapiens' opprinnelsessted.

Den vakreste sangen på Spiritual Jazz 9: Blue Notes er for øvrig den som skiller seg mest ut. «Christo Redentor» (Kristus Frelseren) av Duke Pearson, er ikke stort mer enn kormusikk med litt piano og trommer. Den er så fin og fredfull at huden kan begynne å gløde når man lytter til den.

Borgerrettskamp

1960-tallet var en brytningstid på mange plan, ikke minst blant afroamerikanere, som kjempet for å bli anerkjent som likeverdige borgere. Ifølge forfatteren Amiri Baraka var jazzen den kunstformen som best klarte å uttrykke erfaringen av å være svart på denne tiden. Han så også på svarte slavers omfavnelse av Kristendommen som problematisk – som en bevegelse bort fra Afrika – og klarte dermed ikke å bli helt venn med det gudssøkende hos musikere som John Coltrane og Pharoah Sanders, selv om de nok var like hinduistiske som kristne.

Likevel er det noe revolusjonært med den spirituelle jazzen, som om den påkaller befrielsen av alle mennesker på jorden. Som Sanders hoier på en av sine største sanger: «Love Is Everywhere».