Lager man filmmanus over en tekst av forfatteren Haruki Murakami, bør det ikke forbause om rollefigurene er fremmedgjorte og kjærlighetssøkende. Den sørkoreanske regissøren Chang-dong Lee har tatt for seg japanerens novelle Brennende skur.

Resultatet er blitt en mystisk og fascinerende fortelling i spennet mellom Seoul og bygda Paju på grensen til Nord-Korea.

Man innbiller seg av og til at mennesker i fjerne, fremmede land strever med helt andre problemer enn vi gjør i Norge. Men konflikten i Burning mellom bønder som sliter med å holde det gående på landet og ungdom som heller vil bo i hovedstaden, er gjenkjennelig.

Velkjent er også motsetningen mellom den uerfarne mannen fra landet og rikingen som mestrer kulturkodene i storbyen. Hvem av dem vinner lettest prinsessen og halve kongeriket?

LES MER: Sørkoreanere vender troen ryggen. Den har ikke svar på livsutfordringer, er en av forklaringene.

Passe katten

Hovedpersonen Jong-sun har flyttet til storbyen og forlatt gården i Paju der faren driver alene etter en skilsmisse. En dag møter han den vakre Hae-mi som han gikk på skole med som barn. Han kjenner henne ikke igjen, men det skyldes nok at hun har tatt ansiktskirurgi, forteller hun og minner om at han kalte henne stygg da hun var liten.

På en bar deler de sine drømmer – han skriver på en roman, hun vil dra til Afrika. Hun har lest at i Kalahari-ørkenen har de to ord for sult. Den lille sulten peker mot den tomme magen, den store sulten handler om jakten på livet og dets mening.

Det er noe gåtefullt, mildt og dragende med Hae-mi som gjør at Jong-su lar seg lokke til å bli med henne hjem. Etter at de har elsket i sengen hennes, får han i oppdrag å passe katten Boil mens hun er i Afrika.

LES MER: Murakamis romaner får sin sprengkraft av forunderlige bilder.

Arbeidsløshet

Det fine med Lees måte å fortelle historien på, er at han mestrer antydningens kunst. Via glimt fra TV-nyheter får vi vite at arbeidsløsheten er stor blant sørkoreansk ungdom.

En av de arbeidsløse er Jong-su selv. Nå ligger han dårlig an til å få strøjobber som deles ut inne i byen fordi han brått må passe bondegården i Paju på grunn av en krise i farens liv.

Men er virkelig Jong-su en blivende forfatter? Underveis ser vi ham så vidt skrive på PC, men hører at han beundrer William Faulkners noveller. Er forfatterambisjonen en illusjon i den unge mannens liv, en drøm om å finne veien videre i livet?

En kynisk riking

Noen vet å sno seg i det sørkoreanske samfunnet uten at vi nødvendigvis får vite hvordan. En dag kommer Hae-mi hjem fra Afrika i følge med Ben, en verdensvant, ubekymret kar som kjører rundt i Porsche. Han kler seg i siste mote og inviterer de hotte vennene sine til forseggjorte måltider før de går på diskotek og fester.

Fordi Jong-su skilter med merkelappen forfatter, og fordi Hae-mi fortsatt liker barndomskameraten, blir han inkludert. Men sosialt sett føler han seg aldeles utenfor.

Den smilende, suverene Ben lirer av seg setninger som: – Jeg har aldri grått. Jeg bare morer meg. Fyren mener også at det ikke finnes rett og galt, bare naturlover. Han påstår at han liker å dra ut på bygda og sette fyr på et av de mange drivhusene som står der og forfaller.

Slik får Burning sitt skremmende frampek.

LES MER: Karl Barth var en av 1900–tallets mest ruvende teologer. På hjemmebane levde han med to kvinner.

Sjalusidrama

Perspektivet ligger hele tiden hos Jong-su som irriterer seg grenseløst over rivalen til Hae-mis hjerte. Men snart lirker regissøren inn mystiske detaljer, elegant akkompagnert av spenningsskapende musikk, som får en til å lure på hva som er sant og hva som er innbilning. Det er riktig snedig gjort.

Finnes ikke katten Boil som han passet likevel? Også en av personene i trekanten blir plutselig borte. Har vedkommende reist sin vei – eller sågar blitt tatt av dage? Hvem lurer egentlig hvem?

Eller er filmen snarere en rasende, tragisk fiksjon skrevet av Jong-su under inspirasjon fra sitt store ideal, sørstatsforfatteren Faulkner? Typisk for denne nobelprisvinneren i litteratur er at fortidens hendelser får prege nåtiden. Og fortiden blir vanskelig å få tak på fordi ulike fortellerstemmer aldri blir helt enige om hva som har skjedd.

Det kan vi også gruble videre på i Burning. Ikke rart at Jong-su sier: – Verden er en gåte.