Murakamis uforlignelige gåtefullhet

Jeg fikk øynene sent opp for Haruki Murakami. Det var først med 1Q84 jeg for alvor begynte å lese ham – men da ble jeg også bitt av basillen. Kvaliteten på hans bøker er mer varierende enn folk skal ha det til, dog, blant annet er hans essay Hva jeg tenker på når jeg tenker på løping (Pax, 2011) nærmest sjokkerende intetsigende. Men det er særlig en sak Murakami gjør bedre enn de fleste, og det er å skape dypt forunderlige bilder jeg har vanskelig for å riste av meg.

Det gjør han til gagns i sin siste roman som, i likhet med nevnte 1Q84, er svært så voluminøs.

På veien

Romanens hovedperson – en kunstmaler – har nettopp skilt seg fra sin kone Yuzu. Etter 6 års ekteskap drar hun sin vei med en annen mann, mens vår kunstnervenn legger ut på veien og kjører hvileløst rundt fra vertshus til vertshus på den japanske landsbygda. Men så får han lyst til å slå seg til ro igjen og muligheten byr seg da en venn tilbyr ham å overta hans fars hus langt ute i ødemarka. Faren, skal det vise seg, er også kunstner: Tomohiko Amada, en renommert kunstner, som etter å ha malt i «vestlig stil», slår om til japansk stil, nærmere bestemt Nihonga.

Hovedpersonen, som har livnært seg som portrettmaler i årevis, ønsker nå å jobbe med mer «skikkelig kunst» på sitt nye hjemsted. Men han får ikke til noe som helst.

Nytt portrett

Men en dag ringer hans agent og spør om han ønsker å male et portrett til – som han riktignok har lovet seg selv å ikke gjøre. Men honoraret er enormt og mannen som vil avbildes bor faktisk på den andre siden av dalen. Både ønsket om klekkelig betaling (finansene er ikke så gode) og nysgjerrighet på den mystiske naboen får ham til å takke ja. Da Wataku Menshiki, som naboen heter, melder sin ankomst er det flere saker og ting som begynner å skje; typisk Murakami-saker, vil sikkert noen si.

Midt på natta begynner en bjelle å ringe fra skogen like ved. Etterhvert finner hovedpersonen – sammen med Menshiki – ut at lyden kommer fra et lite kammer under en haug steiner. Kan det være et gravkammer for en buddhistisk munk, som noen ganger lot seg gravlegge levende for å finne en snarvei til nirvana? Når de får fjernet steinene finner de bare et tomt rom de finner – men bjella er der.

Hovedpersonen finner også et maleri av Tomohiko Amada gjemt bort på loftet. Verket viser en voldelig, men forunderlig scene, hvor en viss commandatore – kommandanten – blir drept på uhyrlig vis av en yngre utfordrer. Det heter Killing Commandatore.

Surrealistiske bilder

Fra dette punktet – vel 200 sider inn i romanen – spinner beretningen stadig mer inn i et uavklart område mellom fantasi og virkelighet. For å gi et eksempel dukker kommandanten i Amadas maleri faktisk opp i hovedpersonens sofa, høyst virkelig, men som et mikro-menneske knapt en meter høy.

Å gjenfortelle denne eller de mange andre vanvittige scenene i boka gir neppe leseren av Vårt Land noe rimelig inntrykk av hvordan det hele forløper seg. Eller hva slags virkning de har som del av romanens dramaturgi. For det er nettopp som rotasjonspunkter i den langsomme oppbygningen av ellers hverdagslige, ofte svært stemningsfulle scener, som gjør de surrealistiske elementene så effektfulle.

Noen vil innvende at Murakamis romaner er en smule endimensjonale, siden de ofte forløper seg nettopp slik som de gjør i Killing Commandatore: Et menneske i 30-årene (eller yngre) havner i en situasjon som forandrer alt og legger ut på en reise som ender i fantastiske begivenheter, og får så, endelig, gjennomgå en sjelelig transformasjon. I en viss forstand er dette oppsettet skjematisk – ikke minst siden det ofte er menn som er i hovedrollen. Men det gjør ikke så mye, for det er den stiplede linjen av underlige bilder som gjør at fortellingene likevel fungerer.

Ligner Kafka

Andre kritiserer Murakami for at språket er for henslengt og tidvis banalt, noe som kan være sant innimellom, eller til og med at hans romaner skjemmes av kleine sex-beskrivelser (det er ihvertfall riktig). Men for meg er det bildene, som har en genuin underlighet ved seg, som sitter igjen i hodet. De gjør bøkene hans verdt å lese.

Kanskje vi kunne sammenligne ham med David Lynch, for å gå til filmen. Men faktisk er Franz Kafkas noveller den mest nærliggende slektningen (forøvrig en av Murakamis forbilder). Bare tenk på det gåtefulle trinsevesenet i En husfars bekymringer, en figur jeg aldri har kunnet glemme fordi det unndrar seg enhver rimelig kategorisering og trekker tanken inn i baner som ellers forblir uprøvde. Det samme skjer i denne romanen – igjen og igjen.

Dreiebok for virkeligheten

Killing Commandatore er spesielt interessant for meg som kunstanmelder, for det er den første boka hvor Murakami fordyper seg i hva kunst er og hva kunst kan gjøre med oss (og for oss). Det er fascinerende hvordan han bruker maleriet som medium for å trenge inn i hvem noen er – som hovedpersonen gjør med sine portretter. Murakami utforsker grensene mellom virkelighet og fantasi, mellom det som faktisk finnes og det som kan finnes.