Kunsten å vokse opp

Vi husker ikke livene våre lineært, men invaderes av minner som utløses av lukter eller når vi ved en tilfeldighet får øye på noe. Sånn sett er det rart å si «jeg husker», kanskje skulle man heller sagt «jeg minnes».

I Lars Ellings nye roman, Nei, dette husker vi, er det minnene som står sentralt. Romanen hopper fram og tilbake i tid, og skifter fokus fra person til person. 

Noen kapitler inn i boken måtte jeg dobbeltsjekke om det faktisk sto roman, og ikke noveller, på omslaget. Boka kunne nok kommet unna med begge sjangerbetegnelsene. Men kanskje kan sjangervalget ha å gjøre med at romaner får mer kritisk og kommersiell oppmerksomhet?