Frykten og det bevende livet

Mors makt kan være enorm, og en mors omsorg kan være det som redder deg. Grensene mellom mor og barn kan være smertefulle når de overtrampes, og smertefulle når de stenger ute og avviser. Gro Dahle har nylig gitt ut både billedboken Dragen, sammen med mannen Svein Nyhus, og romanen Dobbel dyne.

Oppløsende maleri

Til høyre i omslaget på Dobbel dyne ser vi en skikkelse i hvit kjole med harehode, foran noe som ligner en svart skog. Den blågrønne himmelen har enda ikke mørknet hvis det er kveld, men heller ikke lysnet skikkelig, om det er morgen. Til høyre er et interiør, der fotografier er strødd ut over gulvet og en annen kjolekledd figur er halvveis utvisket, oppløst i malingsstrøk. «Vet noen at du er her?» er tittelen på maleriet av Lars Elling.

Det gåtefulle ved Ellings maleri er antageligvis mer beskrivende for romanen enn noe jeg kan analysere meg fram til eller gjengi. Boka inviterer til å søke svar på det ene spørsmålet ved å stille det andre. Slik blir vi som lesere viklet inn i en ganske dyptgående opplevelse av hva en fortelling kan være: noe som beveger seg og er i endring.

Rømningen

Romanen handler om Marie og sønnen Eivind. Han er en ung voksen, litt spesiell gutt, begavet, men annerledes. Under studiene i Trondheim isolerte han seg, «han møtte veggen». Hvorfor og på hvilken måte vet vi ikke, men moren måtte komme og hente ham hjem. Nå bor han hos henne, men snakker ikke. Eivind er lukket inne på rommet sitt, og Marie må sette maten hans utenfor døren.

Under et strømbrudd stjeler Marie et maleri av Elling, ikke ulikt det på omslaget, fra et kunstmuseum: «Det bare skjedde, og det var ikke hennes skyld, det var hånda og det var lyset som blinket og så ble det mørkt, strømmen som gikk (…) det var bildet som rømte, og at det hun gjorde, var å hjelpe det fri. Hun husket ikke dette som et tyveri, men en flukt, hvor hun var medskyldig i rømningen.»

Liv i tomrommet

Strømbruddet viser seg å være mer enn som så. En solstorm har rammet jorda, og all elektrisitet ryker. Det er januar, og Marie og Eivind blir stengt inne i et hus som blir kaldere og kaldere, der det finnes stadig mindre både mat og væske. Offentlige helsetjenester og myndigheter er ute av spill, de også.

Oppe på veggen henger Marie det besynderlige maleriet av haren, eller er det en jente? Ettersom dagene går, blir mor og sønn nødt til å samarbeide for å overleve. Marie er lykkelig over hvert minste tegn på vennskapelighet fra sønnen, og tilsvarende fortvilet og selvklandrende hver gang han trekker seg tilbake.

Det er få som kan skildre vonde følelser eller desperate situasjoner på en så rik og yrende måte som Gro Dahle. På noen få kvadratmeter, der handlingen utspiller seg, skaper hun et rom og fyller det med yrende originalitet og liv. Det er aldri svart og flatt, aldri hvitt og tomt. Man blir glad i både Marie, med hennes mange særheter, og i Eivind med hans kamp. Den er synlig, vel så mye i det han ikke sier som det han sier. I gapet mellom ordene og tausheten, i fraværet av mat og drikke, i mangelen på komfort og i avgrunnen mellom mor og sønn, vibrerer selve livet. Det som ikke lar seg ikke sette på formel.

Angst og sol

Hva som er årsak til hva, hvorfor ting er som de er, er derfor et regnestykke som ikke går opp i denne boka. Hva plager Eivind? Hvordan er det riktig å forholde seg til ham? Det er som at Marie mangler informasjon for å få puslespillet til å danne et klart bilde. Og sånn er det jo. Vi gjennomskuer ikke oss selv, og forstår ikke hvordan vi virker på hverandre.

Allerede før solstormen begynner Marie å sove med dobbel dyne. Det er et råd hun får fra en kollega, fordi hun sliter med søvnløshet. Når strømmen går, blir den doble dyna en nødvendighet for ikke å fryse i hjel. Angsten fantes altså før ulykken, og solstormen gjør det mulig å ta tak i den. Litt som med maleriet Marie hjelper å «rømme», er solstormen noe som på samme tid skjer utenfor og inni henne, noe hun både er passiv overfor og deltagende i.

Skapende sårbarhet

Marie identifiserer seg med hare-jenta på maleriet til Elling. Inni seg løper hun. Inni seg er hun på flukt. Harer er jo kjent for å være redde, men det er også et dyr vi forbinder med magi og fantasi. Det er en hare som viser Alice veien til Eventyrland.

I det klaustrofobiske rommet der både hennes eget og sønnens liv står på spill, begynner Marie å skrive. Og Eivind, han begynner sakte, men sikkert å tine opp, mens gradestokken kryper ned under null. Mer enn noe annet, opplever jeg Dobbel dyne som en bok der de uforutsigbare virkningene av ødeleggelse og frykt, kamp, oppløsning, kjærlighet og håp, spilles ut og etterlater oss overgitte.

Aldri hensyn

Mens Maries kjærlighet til sønnen får henne til å gå på eggeskall rundt ham for ikke å ødelegge den skjøre tilliten de trenger å bygge opp, skildrer bildeboka Dragen en mor-barn relasjon med motsatt fortegn. Barnet Lilly er fanget i et hjem der moren er en tyrann.

Forsiktig, forsiktig lister Lilly seg rundt i huset for ikke å vekke «Dragen», men til ingen nytte. Svein Nyhus har tegnet fram en skrekkinngytende skapning. De store øynene stirrer rett på Lilly, men ser henne allikevel ikke. «Du tar aldri hensyn,» sier Dragen, før hun tar Lilly hardt i overarmen, klyper til og rister henne.

Diffuse konturer

Første gang jeg leste boka, syntes jeg det var noe uklart med bildene til Nyhus, som jeg ikke har reagert på i de andre utgivelsene hans. Konturene er diffuse, liksom sklidd ut. Etter hvert har jeg innsett at grepet er virkningsfullt.

Uttrykket viser det utflytende, truende og kaotiske med situasjonen. Opplevelsen av at en omsorgsperson ikke har grenser, er på samme tid urovekkende og vanskelig å forholde seg til. Ideen om hvordan «mamma» er sitter så sterkt i, at å oppleve det stikk motsatte er forvirrende. Hvordan skal man orientere seg i en sånn situasjon?

Nyhus har tegnet inn en rekke piler, som peker i ulike retninger. De finnes ute i trafikken, men også på malingsspann og pappesker i kottet der Dragen dytter inn Lilly. Pilene kan ses som forvirrede tanker om å unnslippe, sterke faresignaler som roper: alle andre steder enn her. Lilly drar hjemmefra og lager en lapp av typen man gjerne henger opp om man har mistet en katt eller vil reklamere for et yogakurs, der du kan rive av et telefonnummer. «Hjelp! Drage i huset. Kan ikke bo hjemme», skriver hun, og hjelpen kommer.

Nok en gang har Dahle og Nyhus laget en god bok om et tabubelagt tema, som kan brukes aktivt for å snakke med barn om ting som kan virke unevnelige. Den føyer seg inn i rekken av viktige utgivelser, som blant annet belyser vold i hjemmet, porno og seksuelle overgrep. Når jeg har lest Dragen i sammenheng med Dobbel dyne, er det spennende å se hvordan de begge – om på helt ulike måter – går inn i usikrede soner i de aller næreste relasjonene. Dahle vil ha oss til å se inn i de ubehagelige rommene der grensene mellom mennesker beveger seg, forhandles og settes.

Noe annet

Vi er reddharer. Vi er i oppløsning og endring. Å forholde seg til hverandre og oss selv på denne måten, krever stadig nye krafttak av våkenhet og vilje. Begge bøkene viser allikevel at prosessen ikke bare er nødvendig, men skapende. Dobbel dyne avsluttes med at Marie skriver en tekst. I poetisk prosa ser vi henne strekke ut en hånd mot sønnen, og de løper:

«– Er vi framme nå? spør han, men vi er ikke framme, for vi kommer aldri fram, ikke dit vi skal, men til et annet sted og en annen gang og uten at vi hadde forstått at det var dit vi skulle.»