Anmeldelse

Breitz' hypotese er at vi – som ­lever trygt på samfunnets solside – blir mer fascinert av hjerteskjærende skjebner hvis de formidles av stjerneskuespillere, enn om ukjente mennesker forteller om seg selv.

Kunstnerens fascinerende, men krevende grep er at hun – etter å ha intervjuet seks flyktninger i tre-fire timer hver i 2015 – lar oss høre skuespillerne Julianne Moore og Alec Baldwin fortelle essensen av intervjuene. De snakker til oss i jeg-form fra hver sin stol, sittende nøytralt kledd mot en green screen-bakgrunn, men med en liten rekvisitt lånt ut av personen de portretterer – en ring på fingeren, et armbånd, et par solbriller.

Metaplan

Moore og Baldwin er drevne i sine tolkninger. De forteller med dempet bruk av mimikk og bevegelser, noe som virker helt riktig fordi hendelser og utsagn er sterke nok i seg selv. Bare én gang – da Moore gjengir opplevelsen av å bli voldtatt i en lastebil i Kongo – renner en tåre nedover kinnet hennes.