Kunst

Flyktningskjebner i Hollywoods glans

Hva vekker vår medfølelse med mennesker på flukt? Det drøfter den sørafrikanske kunstneren Candice Breitz i ­videoverket Love Story.

Breitz' hypotese er at vi – som ­lever trygt på samfunnets solside – blir mer fascinert av hjerteskjærende skjebner hvis de formidles av stjerneskuespillere, enn om ukjente mennesker forteller om seg selv.

Kunstnerens fascinerende, men krevende grep er at hun – etter å ha intervjuet seks flyktninger i tre-fire timer hver i 2015 – lar oss høre skuespillerne Julianne Moore og Alec Baldwin fortelle essensen av intervjuene. De snakker til oss i jeg-form fra hver sin stol, sittende nøytralt kledd mot en green screen-bakgrunn, men med en liten rekvisitt lånt ut av personen de portretterer – en ring på fingeren, et armbånd, et par solbriller.

Metaplan

Moore og Baldwin er drevne i sine tolkninger. De forteller med dempet bruk av mimikk og bevegelser, noe som virker helt riktig fordi hendelser og utsagn er sterke nok i seg selv. Bare én gang – da Moore gjengir opplevelsen av å bli voldtatt i en lastebil i Kongo – renner en tåre nedover kinnet hennes.

Interessant nok har Breitz lagt inn en bolk der skuespillerne ­siterer flyktningenes takk for at nettopp de vil gjenfortelle. Slik oppstår det et pussig metaplan hos tilskueren. Vi kan gruble på om to vellykkede kjendiser må til for at vi skal fatte interesse for ukjente tragedier. I reklameplakater for utstillingen er det jo ansiktene til Moore og Baldwin som brukes.

Assosiasjonene går dessuten til Hollywood og Oscar-utdelinger som ofte blir kritisert for å «hvitvaske» og holde annen hudfarge unna. Interesserer vi oss mer for Love story hvis to hvite forteller enn om en angoleser, en inder, en syrer, en somalier, en kongoleser og en venezuleaner snakker til oss?

De seks historiene i skuespillernes munn er ­effektivt kryssklippet og redigert ned til en 70 minutter lang film som vises på storskjerm i utstillingens første rom.

Denne versjonen forvirrer først fordi Breitz ikke tydeliggjør hvem Moore og Baldwin siterer. Museumsbesøkende med dårlig tid kan nok fort gi opp. Den tålmodige publikummer, derimot, vil få sin belønning, for det er fascinerende å lytte aktivt og legge brokkene sammen til et puslespill. (Heldigvis har kunstneren lagt ut deler av materialet på ­internett slik at man kan gjøre seg kjent med Love story uavhengig av et museumsbesøk.)

LES OGSÅ: – Kunsten er til å tenke med

Skjebner

Langsomt forstår jeg at en transkjønnet person fra ­India har slåss for anerkjennelse­ for sitt kjønnsskifte; en sølv­medaljevinner i svømming fra Syria har brukt sine ferdigheter under en farefull båtflukt til øya Lesvos; en ateist fra Somalia må skjule for sine landsmenn at han ikke tror på Allah; en tobarnsmor som ble voldtatt i Den demokratiske republikken Kongo, har det knalltøft som asylsøker i Sør-Afrika; en tidligere barnesoldat i Angola rømte fra geriljaen som lærte ham å drepe; og en universitetsprofessor i Venezuela som ble mishandlet fordi han er homofil, ga opp og ­flyktet til USA.

Egne stemmer

Etterpå kan ­publikum gå videre til et rom med seks mindre skjermer og lytte via hodetelefoner til flyktningenes uredigerte beretninger. Men som Stavanger kunstmuseums direktør, Hanne Beate ­Ueland, sa til meg: Ingen har tid til å se rundt 20 timer som de seks intervjuene utgjør til sammen.

Hvordan er det da å lytte til kortere deler? Jeg fryktet at det ville bli monotont å høre somalieren, syreren og angoleseren lete etter ord på engelsk, nøle og rette­ på utsagn, ja, være langt mer upolert enn Moore og Baldwin.

Men overraskende nok hadde skuespillerne gitt meg en inngangsnøkkel. Brått skulle jeg gjerne hatt to timer til å høre Jose Maria fortelle om en barndom i geriljaens klør, eller til Sarah som svømte i over tre timer mot Lesvos mens hun dyttet en båt med flyktninger foran seg.

Dermed blir min litt paradoksale konklusjon at selv om Breitz får rett i at kjendisene lokket meg inn i stoffet, er det likevel de ekte fortellerne som gjør mest inntrykk.

Les mer om mer disse temaene:

Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst