Europa i krig mot islam

Hva slags samfunn lever vi i? Og hva slags samfunn ønsker vi å leve i? I den satiriske romanen Den europeiske våren skriver Kaspar Colling Nielsen fram et Danmark hvor innvandrings­debatten mer eller mindre har gått av hengslene. Det karikerte skrekkscenarioet foregår i nær framtid. Jevnlig finner gatekamper og voldelige sammenstøt sted, og Danmark har for det meste gitt opp samfunnets tøyelighet og raushet. I ­stedet for å integrere, har staten gjort en avtale om å leie land på kysten av Mosambik. Der bygger­ de en brakkeby med navn Frederiksstad. Dit, avsondra fra den danske velferden, sender de innvandrerne, enten disse har vært i landet i en, to eller tre generasjoner. Kun de «vellykka» og velintegrerte får bli.

Grunnvollen i samfunnet

Det er med andre ord tydelig at dystopien preger, som også i den forutgående Den danske borgerkrig 2018–2024. Da denne romanen utkom på norsk i fjor blei Colling Nielsen omtalt som en litterær superstjerne her i landet. Men hva er det som raser sammen i årets roman, i denne europeiske ver­sjonen av den arabiske våren? Jo, selve grunn­vollen i samfunnet: Humanismen, eller tanken om at alle mennesker har verdi og hører til i fellesskap med hverandre.

Tankesettet Colling Nielsen tar utgangspunkt i, er dessverre ikke altfor fremmed: «Det var en ny erkjennelse som bredte seg: At Europa var i krig mot islam, ikke fordi europeerne ønsket det, men fordi de fleste muslimer så sånn på det.» På selvunnskyldende vis legger danskene skylda for den diskrimineringa de utsetter muslimene for, hos muslimene selv. Og slik avslører romanen en holdning som muligens blir mer og mer vanlig: at den realistiske og ansvarsfulle løsninga på problemet er å stenge ute. Eller som Stig, en av romanens hovedpersoner, resonnerer: Tidligere var han for å ta imot flyktninger, men når han etter hvert ser hvor mye galt det medfører, synes han i grunn Frederiksstad er en god idé.

Kronisk dansk behagelighet

Det kanskje mest ubehagelige med Den europeiske våren, er hvor godt det stort sett går med de kronisk danske personene vi følger. På tross av brutaliteten som er ganske nær dem, lever galleristen Stig, og kona hans, legen og forskeren Elisabeth, nokså upåvirka av det hele. I tillegg følger vi kunstneren Christian, en kulturmann av verste sort, med et forkrøpla kvinnesyn, samt det komiske radarparet Jack og Wilhelm, to intelligente dyr, som er henholdsvis hund og kråke.

Hva disse intelligente dyra angår: Colling Nielsens svarte samfunnskarikatur kommenterer ikke bare innvandringsdebatten, men også forholdet vårt til natur og teknologi. Elisabeth mottar et jobbtilbud på Lolland som forsker på hybrid intelligens – altså intelligens som kombinerer datateknologi med dyras egne hjerner – og flytter derfor bort fra København sammen med familien. På Lolland jevnes den opprinnelige bebyggelsen med jorda, med unntak av de gamle bindingsverkshusa. Den ubemidla ­befolkninga tvinges til å flytte, og det bygges opp nye landsbyer for en bemidla elite som ønsker å flytte ut av byen for å leve landlig.

Økologiens romantisering

Det lollandske landsbysamfunnet kombinerer romantisering av det førmoderne med det nyeste innen teknologi­ – det finnes hestedrosjer og droner side om side. Stedet framstår som en verdensfjern drøm midt i det konfliktfylte samfunnet. Dette gjelder også den økologiske matproduksjonen. Å velge økologisk er også i det virkelige samfunnet et privilegert valg, siden disse varene gjerne koster mer. Men i Colling Nielsens roman nærmer dette romantiske ønsket om rein natur seg det nazistiske. At de ressurssterke ­menneskene vender samfunnets problemer ryggen og heller bygger opp sitt eget Soria Moria, er med på å forsterke den forskjellsbehandlinga som finner sted i ­romanen. Et menneske er ikke først og fremst et menneske, men blir på rasistisk vis rangert etter om en er europeer eller muslim. Hierarkiet som truer med å utviske humanismen inkluderer også de intelligente dyra forskerne på Lolland utvikler. Hva er da et menneske?

Imponerende karikatur

Den europeiske våren gjør det en god samfunnsharselas skal: Den framhever de dårlige sidene våre så de blir tydeligere for oss. Colling Nielsens roman imponerer i tillegg med det store fantasioverskuddet, de snedig uttenkte science fiction-­elementene og de mange handlingstrådene som blir vevd sammen. Det skjer forbausende mye i romanen, mye mer enn jeg her har rom til å komme inn på. Og ikke minst treffer Colling Nielsens humor. Det er alt i alt en både pussig, ubehagelig og morsom bok å lese, som ikke minst er prega av en voldsom energi.

I det samfunnskritiske bildet Colling Nielsen tegner opp, er det så klart mange nyanser som forsvinner. Sammenhengen mellom økologi og fascisme er blant annet en av linjene jeg som leser får lyst til å reagere på. Men like fullt: Den europeiske våren røsker i meg, og tydeliggjør for meg en av litteraturens mange muligheter: Nemlig å karikere oss, få oss til å se oss selv klarere, og samtidig le av det. Verst går karikaturen ut over romanens kunstpersonligheter, slik de framfor alt trakter etter penger og egen nytelse. Som en kontrast til dette opplever jeg at Colling Nielsens roman appellerer til handling. Kall det gjerne et håp om litteraturens virkekraft.