En vei ut av mørket

Da Anja Garbarek bodde i London for 13 år siden, ble hun rammet av en fødselsdepresjon. The Road is Just a Surface utforsker hvordan det er å være følelsesmessig låst i en livssituasjon.

Ønsket om å forsvinne ned i et mørkt hull ligger i bunn for noen av de elleve låttekstene hennes i forestillingen. Mange er gåtefulle. Én sang handler om foreldres forventninger til sitt barn, en annen om å bli kneblet av en dominerende mor. Garbarek har forsynt regissør og koreograf Jo Strømgren med et rikt materiale.

Hovedpersonen Bob

Strømgren skaper en historie med kun tre aktører – Garbarek, en danser og en musiker. Bergmund Waal Skaslien spiller hovedpersonen Bob samtidig som han trakterer sin fiolin aldeles strålende. Garbarek synger melodiske låter med myk, betagende stemmeføring, men har også en fortellerrolle, som Bobs mor. Line Tørmoen danser suverent i en uttrykksfull koreografi som veksler mellom skjønnhet, erotikk og snev av humor.

Men også urovekkende grøss. Dette er ikke en forestilling som stryker oss med hårene. I låten «The Lazy Predator» (Det late rovdyret) iscenesettes Bobs mor som en dominerende figur. Sønnen husker hvordan hun knakk motet hans da han drømte om å fly.

I «Bob’s Song» ligger han fortvilet foran hyller fulle av pokaler. Moren mimrer om hvilken vakker baby han var, lykkelig fra dag én, han hadde jo alt han trengte. Foreldrene knyttet forventninger til sitt første barn. Men nå som voksen er Bob blitt dysfunksjonell og kan ikke stå oppreist.

Surrealistisk

Et slikt trist og skremmende innhold – «to the slippery road / where they lose all control» – blir godt støttet opp av en surrealistisk scenografi. Snodige kjøretøy dominerer scenen – en krysning av lastebil og traktor, en husvogn der dørene tjener som videoskjerm. De underbygger tanken om livet som en reise på den glatte veien. På bakveggen projiseres ulike landskap: golde kaktuser, månekrater og en opplyst motorvei.

Bob får løvemaske og lang hale. Bur med barneklær plasseres på scenen mens et transportbånd med slaktede kyllinger vises på videoskjermene.

Videodesignet er teknisk avansert og dekonstruerer ansiktene som kommenterer Bob. Maskinlignende bilder antyder at livet kan bli låst av monotone bevegelser. Det hele støttes opp av fargerik lysdesign og kostymer.

Et helstøpt verk

Kan den nedbrutte Bob finne nye krefter? Ja, Strømgren lar danseren klatre opp på månen og hente ham en supermanndrakt. Og i sluttsangen synger Garbarek at «Some agree, some don’t / Others try to argue / That there’s always hope», før hun tryller fram et lys fra den sluknede billykten.

Det gir håp og trøst.

Slik blir Garbarek og Strømgrens verk en stor musikkdramatisk opplevelse, vel verd den begeistrede applausen under urpremieren.