Bergljot er alene. Forestillingen er to timer lang uten pause, og hovedpersonen, spilt av Kjersti Elvik, får aldri selskap på den tomme scenen. Det vil si: tom foruten de tingene man ikke blir kvitt, dem man bare kan dekke over. Det er ledninger og knagger, et par utleggbare stolseter i veggen, og en slags garasjelignende dør som viser inn bak scenen, der de andre skuespillerne befinner seg. Den rulles ned som et mekanisk sceneteppe før replikkutvekslingen starter.

Der inne, skjult for oss, blir alle de andre karakterene værende under hele forestillingen. Det er Bergljots to søstre, hennes bror, tre barn, ektemannen, venninnen Klara, foreldrene og en revisor.

LES MER: Den britiske dramatikeren Sarah Kane tok livet sitt bare 28 år gammel. 04:48 Psykose var det siste hun skrev.

Retorikk

Vigdis Hjorths roman Arv og miljø har blitt lest av mange og vært et til tider nesten tynnslitt samtaleemne. Ikke så mye tematikken boka tar opp, nemlig incest, men hvor vidt handlingen er selvbiografisk og dermed utleverende overfor Vigdis Hjorths familie. Når Kjersti Horn tar romanen til scenen, har hun bevart perspektivet til Bergljot.

Den intense fortellerstemmen kan både levere sylskarpe, bristefrie resonnementer og brøle i affekt. Ofte faller de to talemåtene nærmest sammen, og det er kanskje noe av det mest interessante, både med romanen og oppsetningen. Arv og miljø er også en studie i forholdet mellom retorikk og følelser. Ord som «bedyret» eller «maktpåliggende» dekker over sårbarheten hos alle parter.

Dominerende familie

Selv om de andre karakterene i stykket ikke kommer ut på scenen, er de til stede som store, oppblåste ansikter på en skjerm over Bergliot. De ser rett inn i kameraet, og kommuniserer med vår ensomme heltinne, gjennom e-post, tekstmeldinger, telefonsamtaler, håndskrevne brev og noen få møter ansikt til ansikt. Møtene gjengis på samme måte som all annen kommunikasjon, Bergljot er like alene.

Kjersti Elvik er kledd i løse jeans, joggesko og en ganske uelegant fleecevest. Hun er en kvinne som er ferdig med å gjøre seg til. Etter å ha blitt utsatt for overgrep i barndommen, brutt med familien og funnet seg rimelig greit til rette i livet, veller fortiden opp igjen i form av et skittent arveoppgjør. Bergljots historie er den usynlige, fortiede bakgrunnen for konflikten.

'Tale og tie

For skuespiller Kjersti Elvik er det naturlig nok en krevende prestasjon å holde monologen gående så lenge, uten andre å spille på. Av og til snubler hun i replikkene, men hun henter seg alltid inn igjen. Hun er en god Bergljot. Også de andre skuespillerne tegner opp treffende karakterportretter. Spesielt avtroppende teatersjef Agnete G. Haaland treffer spikeren på hodet som søsteren Astrid. Hun er troverdig velmenende i hvordan hun fortier problemene, overbevisende selvrettferdig og hard. Ameli Isungset Agbota rekker å gjøre sterkt inntrykk i en relativt liten rolle som Bergljots datter Tale.

LES MER: Noe vesentlig har gått tapt i overgangen fra roman til scene.

Teksttungt

Kjersti Horns grep for å bevare Bergljots stemme, er virkningsfulle. Underveis ventet jeg at de andre skuespillerne omsider skulle komme ut, møte Bergliot, men også publikum, noe som aldri skjedde. Effekten får fram hvor frustrerende utilgjengelig familien er, både for Bergljot og for oss. Det nakne scenerommet illustrerer Bergljots utsatthet, i motsetning til alle de andre som skjermer seg bak skjermen. Jeg synes allikevel forestillingen i vel stor grad hviler på teksten. Scenespråket tilfører ikke fortellerstemmen så mye mer enn det vi ville opplevd ved å lese boka eller hørt den som lydbok. Samtidig ligger det en sterk energi i språket og det monologiske. Selv når partene i konflikten snakker sammen, er de i forsvar. Et sted sier Astrid, til stor fornøyelse for oss: «Jeg synes det er viktig at vi lytter til hverandre, derfor vil jeg si min mening.»

Som overgrepsoffer er språket Bergljots eneste våpen. At familien ikke er villige til å møte frykten og sinnet i seg selv, og slippe forsvaret sitt, er en helt annen sak. Jo mer opphetede og betente følelser, jo kaldere og mer instrumentell blir måten de uttrykker seg på for å avvise Bergljot. På denne måten lærer Arv og miljø oss noe om strategiene vi tyr til i konflikt. De samme hersketeknikkene som spilles ut i politisk og offentlig debatt, kan være virksomme i våre næreste relasjoner. Den som ikke vil gjøre seg sårbar er aldri kaldere enn i kampens hete.