Anmeldelse

Det er vanskelig å skrive godt om psykiske lidelser: De psykiske lidelsene unndrar seg kanskje språket, slik som gudsforholdet vårt eller de dypeste følelsene som musikk kan vekke i oss? Jeg tror kanskje det er grunnen til at Guddal velger å holde selve de psykiske utfordringene til jeg-personen i Nøkkerosene i bakgrunnen, til tross for at de likevel er overalt i livet hennes.

Jeg-personen befinner seg tilsynelatende i en nøytral sone, etter et opphold på en psykiatrisk institusjon, før nye utfordringer gjør livet umulig å leve og hemmer hennes normale funksjonsdyktighet. Hun sier lite om hvilke erfaringer hun sitter med, men jeg vil heller tippe på psykose-erfaringer enn dyp depresjon eller angst. Hva sitter hun da igjen med, her hun er flyttet tilbake til foreldrene og forsøker å la livet få et visst grep om henne igjen? Det er de skarpe observasjonene av livet som fortsetter rundt henne - en snegle i hagen, et skjell eller en av de eldre innlagt på institusjonen der hun arbeider.

Les flere saker fra Vårt Lands bokbilag her

Presist

Det er lite ytre handling i denne korte romanen, ja, selv fraværet av en indre handling er påfallende. Romanen er en svært kort tekst, spekket med observasjoner og presise analyser. De korte kapitlene kastes mot leseren som små knivskarpe essay hvor skribentens objekt mer er hennes omgivelser enn hennes indre liv. Hun snakker om naturen, en bok hun har lest, et minne fra barndommen. En kulepenn og en plante. Hun analyserer Dostojevskijs kjellermenneske bedre enn forfatteren selv.

Jeg blir sittende å tenke på årsaken til fraværet av analyser om jeg-personens egne psykiske lidelser. Hun kunne jo skrevet om lammelsen der og da. Men heller enn å dvele ved fortidens spøkelser, søker hun rundt seg, her og nå, for i alle fall å forsøke å få fokuset vekk fra hennes eget indre, så lenge hun kan. For å ta inn livet rundt seg, som et minne, kanskje, som kan brukes som et slags håp for fremtiden neste gang den uvirkelig virkelige psykosen setter henne sjakk matt.

Håp

Tekstene bærer på et håp, om at livet kan romme mer enn desperasjon og motgang: Romaner kan leses og reflekteres over, doer må vaskes, relasjonen til søsteren må pleies. Jeg-personens skjøre håp lyser mot oss, i all sin forsiktighet. Hun vet at hun er ensom, hun vet at hun ikke vet om tankene og følelsene hennes er hennes egne når hun sliter, hun vet at skammen over den store kroppen og den manglende disiplinen i møte med mat herjer med henne, hun vet at paranoiaen er paranoia, men frykten for overvåking er like reell. Men ikke akkurat nå. Det er en pause i lidelsene. Og hun skynder seg å tenke og føle så mye hun kan, kan det virke som, for tiden er knapp før en ny runde med det som de rundt henne oppfatter som uforståelig atferd, setter inn.

Ulikhet

Mennesker med psykose-erfaringer er som mennesker flest: Forskjellige. Noen vil for alt i verden unngå nye psykose-opplevelser, og tar da forståelig nok mot både alternativ behandling og medisiner for å unngå dem. Andre kan kanskje være glad i deler av erfaringene, kan kanskje se psykosen også som et utvidende og hyperkreativt perspektiv på livet og verden. Dikteren Olav H. Hauge hørte til den andre kate­gorien, og vi vet ikke, men kan bare spekulere på, hvor mange og hvilke av hans uforglemmelige dikt som faktisk hadde vært like uforglemmelige om dikteren hadde vært foruten sine grenseerfaringer fra de psykiske lidelsene.

Den tverre viljen

Det blir bare spekulasjoner, men Guddals tekst reiser likevel spørsmålet: Jeg-personens språklige presisjonsnivå – og den språklige og erkjennelsesmessige kvaliteten på noen av disse småkapitlene er skyhøyt – ville kanskje ikke vært så skarpt hadde hun vært spart for de skremmende opplevelsene som psykiske lidelser også kan kave opp i et menneskesinn. Jeg vet i alle fall dette: Få mennesker har skrevet så kort og godt om frykten for forandring, og samtidig om den tverre viljen under frykten, den viljen som også vet at frykten kan overvinnes, at livet kan tas tilbake.

Og jeg tror at noe av håpet ligger i evnen til å se ting utenfra, som igjen er det samme som det enorme skrivetalentet.