En hyllest til vennskapet

Av Kjersti Juul - kultur@vl.no

Maria Parr har en egen evne til å peile inn på temaer barn kan kjenne seg igjen i. Som redselen for å miste de man er glad i. Eller den hjerteskjærende usikkerheten som lurer mellom linjene i Vaffelhjarte: Hva om du betyr mindre for vennen din, enn det vennen din betyr for deg? Når regissør Kjersti Haugen tar den kritikerroste boka til teaterscenen, gjør hun det ikke nødvendigvis så lett for seg. Språklig oppfinnsomhet, bokstavrim og morsomme sammenligninger, lar seg vanskeligere overføre til teatret. Det samme gjelder den lite spektakulære handlingen. Mye av verdien ligger i det trygge universet og de sympatiske personene det er hyggelig å slå følge med mellom bokpermene. På scenen får dette langt dårligere tid til å etablere seg. Som teater blir Vaffelhjarte slik en blekere kopi. Likevel skimter vi historiens verdi: Små, komiske episoder, som har en overbygning som lodder dypere. Her handler det både om vennskap, flytting og død.

Troverdig

Parr skriver om barn med et sterkt indre liv. Det krever at skuespillerne klarer å formidle den rette energien når de to oppfinnsomme niåringene, Trille og Lena, skal bringes til live på scenen. Her er skuespiller Eirik Risholm Velle virkelig et funn i rollen som Trille. Kroppsspråk og stemmebruk blir aldri påfallende barnslig og keitete, og han unngår med det en kjent fallgruve for voksne skuespillere i barneroller. I stedet evner han å spille med stor barnlig troverdighet og skaper en karakter man umiddelbart får hjerte for. Mens Vidar Sandem er verdt å trekke frem som selve «inkarnasjonen» av trygghet, med en akkurat passe dose ro og varme i rollen som farfar. Her får også Odd Nordstogas nydelige sang «En farfar i livet» spille med, i tillegg til flere andre sangnumre man kan komme til å kjenne igjen. At Maria Parr for lengst har gjort suksess, med både TV-serie og musikk i kjølvannet av fortellingene, hører med til konteksten teatret kan dra nytte av.

Lite effektmakeri

Dagny Drage Kleiva utstyrer ikke Riksteatret med noen oppmerksomhetskrevende scenografi. Kulissene er enkle, men talende. To små hus symboliserer sivilisasjonen i den grisgrendte bygda Knert-Mathilde. Fergen er på størrelse med en lekebåt, og når helikopteret kommer flygende godtar vi glatt at det blir holdt i hendene av helikopterlegen. Mens lydkulissenes øredøvende sus av propell-dur, supplerer fantasien. Barneforestillinger behøver ikke by på stort effektmakeri eller avansert bruk av scenemaskineri, for å fenge sitt publikum. Barn har en helt unik evne til å forsvinne inn i en historie, som ofte forsvinner mer når man blir voksen. I Riksteatrets oppsetning savner man likevel et aldri så lite overraskelsesmoment eller wow-effekt i løpet av den nærmere to timer lange forestillingen. Som om Maria Parrs jordnære, fine fortelling godt kunne fått strødd litt teatermagi over seg, når den tross alt settes opp på en scene.

Lindgrensk

På sitt beste kjenner man på en Astrid Lindgrensk atmosfære: Latter, alvor og sorg flettet tett sammen. Vaffelhjarte beveger seg hinsides stereotyp kjønnsframstilling og virkelighetsfjern spenning. Her er barn av kjøtt og blod og snørr, snarere enn eventyrprinsessers og prinsers trange rammer for livsutfoldelse. Det er så langt unna et heseblesende Disney-eventyr du kan komme. I stedet bringes ekte problemer på banen– som hva man gjør hvis bestevennen skal flytte. Visse mangler til tross, Vaffelhjarte er eksempel på en ny, fin forestillingsverden det er verdt å få med seg.

LES FLERE ANMELDELSER HER:

[ Forelska i Shakespeare» er en varm hyllest til teatret ]

[ «Jungelboken» er showpreget, men ikke uten mening ]

[ «Alice i Vidunderland» er et fyrverkeri av en forestilling ]

---

Fakta:

• Spilles på Riksteateret
• Av Maria Parr
• Dramatisering: Jesper Halle
• Musikk: Odd Nordstoga
• Regi: Kjersti Haugen
• Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva
• Skuespillere; Eirik Risholm Velle, Catharina Vu, Johanne Fossheim, Vidar Sandem, Marte Stolp, Erlend Smalås, Linda Tørklep og Martin Karelius Østensen

---