En drøm om noe som glinser

I bakgrunnen på Riksteatrets scene på Nydalen ser vi noe som ligner et Peder Balke maleri fra Nord-Norge på midten av 1800-tallet: Spektakulært lys og sublime fjell. Men inn i den romantiske mytologiseringen av nordnorsk natur, har et internasjonalt filmselskap rullet inn maskinene sine.

Den lille fiskerbygda lar seg umiddelbart blende av glansen. Men kan egentlig filmbransjens gull og grønne skoger måle seg med «feit, glinsanes fesk. Med svære, sprellanes torska og store rødsprengte auarshau. Med kåte, kvite kveite, eller Fesshompa som dreffse dæ rundt øran»?

Friskt som fisk

Erik Poppe debuterer som teaterregissør med et ironiserende stykke om en filmbransje han kjenner til fingerspissene. Det er en morsom, men aller mest imponerende oppsetning, takket være skuespillerne Øystein Martinsen og Hallvard Holmen. Alene fyller de to et personlighetsgalleri som spenner fra svensk filmdiva til alkoholisert, lokal fisker. Og mangt imellom.

Stein i lomma er en sjarmerende, nordnorsk gjendiktning av irske Mary Jones' stykke Stones in His Pockets fra 1996. Ragnar Olsen står for oversettelsen, og resultatet er en hyllest til nordnorsk dialekt og kultur. Freidig og frisk som fisk.

Hovedpersonene i stykket er Charles (Holmen) og Jakob (Martinsen). Som statister går de rundt på et filmsett som gjør dem til fremmede i sin egen bygd. Begge drømmer de om noe større – og kanskje er det tåpelig av dem?

LES OGSÅ: Riksteatrets Tung tids tale river i hjerterota og setter seg som en klump i magen.

Alvoret griper ikke

Midt i innspillingsprosessen tar en lokal gutt livet sitt. Også han, Per, hadde en drøm om å jobbe med film. Fiskerinæringa er ikke hva den var. For de unge som vokser opp er kanskje filmbransjens glamour, som de får rett inn i stua, en minst like nærliggende drøm som å bli lærer eller arkitekt.

Helt ærlig kan jeg ikke si at jeg gripes av alvoret som ligger under komikken. Når Per fyller stein i lommene og går ut i havet for å dø, blir innholdet litt for tungt til at dramaturgien bærer. Scenen ber om å bli sett som et annerledes øyeblikk enn de andre, i serien av episoder der Holmen og Martinsen snur på luene og blir stadig nye karakterer. Kanskje kunne historiefortellingen i dette tilfellet vært løst på en annen måte?

LES OGSÅ: Torshovteatrets Hedda Gabler er mer skjør enn slem i det hun avfeier kvinnerollene som tilbys henne.

Helhet

Det som fungerer veldig bra, er Martinsen og Holmens lek med roller. Varm humor kombinert med presis harselas, gjør at høy og lav kommer nær hverandre. Den arrogante filmstjernen Helena Löfgren er ikke mindre menneskelig enn krumbøyde Markus – den siste gjenlevende statisten fra Ni liv.

Forestillingens aller kostligste øyeblikk står Martinsen for, som den stressa regiassistenten Anne. Uten å overspille, får han fram en person som – selv om hun ikke er viktig for handlingen – skaper en helhet i universet. Hun er et bindeledd i makthierarkiet; mellom de som gir og de som tar imot instrukser. Forestillingens potensial utover ren underholdning ligger mer i denne maktkritikken, enn i forsøket på eksistensielt alvor.

LES OGSÅ: Erik Poppes gjenskaping av 72 terrorfylte minutter på Utøya skaper blandede følelser.

Finkorna

Karakterene er best der de er tatt på kornet og kornet er smått. De fine personlighetsvariasjonene er morsommere jo mer subtile de er. Å balansere det antydende med det karikerende er stor kunst, og stort sett leverer skuespillerne til gullmedalje. Noen øyeblikk og skikkelser virker allikevel litt anstrengte. I det tempoet skiftene foregår virker det nesten smålig å påpeke, men jeg tror rollene vil kunne sitte enda strammere – eller løsere om du vil – i løpet av Riksteatrets ferd gjennom landet.

Stein i lomma er alt i alt en festlig forestilling med en merkbar kjærlighet i bunn, både til filmmediet, teatret, Nord-Norge, fiskene og alle oss latterlige mennesker som gjør så godt vi kan. På et tidspunkt i stykket sier den noe usympatiske, danske regissøren: «Folk går ikke på kino for å bli deprimerede! Det har de jo teatret til.»

Sett i lys av Erik Poppes virke som filmregissør, med Utøya som siste eksempel, er Stein i lomma et lettende og godt eksempel på det motsatte.