Film

Det uhellige moderskap

Tully er et gledelig bevis på at familieliv og livskriser ikke bare hører hjemme i TV-serier.

Frem til midten av ­forrige tiår utgjorde den ­såkalte «mellomfilmen» en ­betydelig prosentandel av repertoaret i vestlig ­kinokultur. Tematikken var ofte moderate (midt-)livskriser eller det man gjerne kalte ­«dysfunksjonelle familier». Filmer som ­American Beauty (1999), The Squid and the Whale (2005) og ­Little Miss Sunshine (2006) vakte ­entusiasme hos både kritikere, publikum og Oscar-komiteen.

Dagens kinovirkelighet er mer polarisert. Litt forenklet kan man si at utvalget pendler ­mellom høybudsjett-action med superhelter (eller andre ­kjenninger fra målgruppens barndom) og ­kompromissløse festival­filmer på lavt budsjett. Ambisiøse ­historier med store og mellomstore filmstjerner og skildringer fra ­familieliv og hverdag synes å være henvist TV-serieformatet. I 2018 ville American Beauty ­trolig blitt en høyprofilert strømme­serie.

Utbrent og gravid

Likevel – og lykkeligvis! – er ikke disse mellom­filmene skvist helt ut av kinosalen. Samarbeidet mellom den kanadiske regissøren Jason Reitman og den amerikanske manusforfatteren Diablo Cody begynte med den bittersøte tenåringsgraviditetskomedien Juno (2007) – som fikk Oscar for ­beste manus. I 2011 stod ­duoen bak den noe mørkere Young Adult, med Charlize Theron som ­kynisk, ­nyvoksen seriebok­forfatter på jakt etter kjærlighet og ­anerkjennelse i den bondske midtvest-hjembyen.

Siden sist har den tidligere ballettdanserinnen og modellen Theron blitt 42. Hun har aldri har vært redd for å portrettere hverdagslige kvinner, og i Tully spiller hun Marlo, en utbrent og frustrert tobarnsmor med et tredje avkom på vei.

Fortetting

Så hvordan kan en spillefilm skildre det ­monotone småbarnslivet annerledes enn en TV-serie? Ved sterkere ­fortetting, med mer potente bilder. For ­eksempel i åpningsscenen, der en høygravid Theron beveger seg ­sakte ned en trapp, rett mot ­publikum, før hun setter på ­radioen som spiller en låt om å lengte etter forandring, til et annet sted.

Tully gjør vellykket bruk av montasjer, tettpakkede ­sekvenser av gledesløs rutinehverdag, et liv sentrert rundt bleiesøplekassa og mikrobølgeovnen. Skildringen av morsrollen er nesten demonstrativt prosaisk.

Nattmamma og solstråle

Av og til er filmstilen ­dokumentarisk. Det føles som om du ­smugkikker på småbarnsmorens triste ­banaliteter. Som når den høysensitive sønnen bryter sammen i ­baksetet, fordi moren ikke velger den ­faste parkeringsplassen. Vi blir ­værende i situasjonen – lenge –på grensen til det ubehagelige.

Det er gråvær, tidsklemme, dårlig råd og rotete hus med ufiks innredning. Broren Craigs husstand blir kontrast: Der er de rike, fulle av overskudd, og den slanke og pene kona ber Apple-roboten Siri «sette på noe hiphop» med så vidt uanstrengt selvfølge i et middagsselskap.

Forståelsesfulle Craig tilbyr seg å betale for en «night nanny», en barnevakt som kommer hver kveld så den utslitte Marlo kan få sove. Hovedpersonen er først motvillig, men ved ankomsten til den sprudlende tjueseksåringen Tully («Jeg er som Saudi-Arabia: Jeg har et energioverskudd») ­letter skylaget. Bokstavelig talt; været i filmen går fra grått til solfylt.

Eksistensialistisk

­Mackenzie Davis (Blade Runner 2049) ­spiller den beleste og belevne tittel­figuren med nysgjerrige, oppspilte øyne og selvsikker ungdomsvigør. Charlize Theron er troverdig uten å insistere, her får hun en krevende rolle til å virke tilforlatelig. Det er nærmest inspirerende å se gløden vende tilbake i rollefiguren hennes.

Man kan spørre seg om hva Tully egentlig ønsker å fortelle. At livet blir mye lettere når man får inn ungt blod og friske øyne på tilværelsen?

Det skal vise seg at nærværet til en nedpå-versjon av Nancy ­Sinatras «You Only Live Twice» og samtaler om ­cellegenerering er frempek til en ­forbausende overraskende «twist». ­Nokså uventet blir filmen dypt ­eksistensialistisk, til en historie om å miste og gjenfinne seg selv, på en både ­virkningsfull og smått ­konstruert maner.

En TV-serie fordrer rotfasthet og stiller seg utenfor spillefilmens kabal-struktur, den trenger ikke nøste opp alle sine løse tråder. Når Tully fullbyrdes skjer det på ­skrevet og muligens urealistisk vis.

Likevel: Ulikt lignende dramaer på fjernsyn, tillater Tully seg dveling og velformulert tvetydighet. Det er konsist, gripende effektivt og med psykologisk dybde.

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film