Bøker

Det som ikke kan sies

Hanne Ørstaviks artikler og essays må leses som forfatterens forsøk på å si noe om det helt grunnleggende ved det å være menneske.

Bilde 1 av 2

Kan det å ha sett Jesus, eller Gud, i et annet menneskes øyne være en så overskridende erfaring at en siden fortsetter å lete etter den i alle andre møter? Kan seksualiteten, det å søke seg inn mot en annen kropp, også leses som det å søke seg inn mot det guddommelige i mennesket, mot det stedet i oss der vi blir levende? Slik spør Hanne Ørstavik i et essay om den svenske forfatteren Birgitta Trotzig. Trotzig «går rett inn i den dypeste smerten» og lar oss se. Det er språket som bærer fortellingen, med alle nyanser, og som åpner for virkeligheten så det er mulig å se den: «språket som kjøtt, språket som rå virkelighet … som å se en annen, eller seg selv, rett inn i øynene».

Kvinnelig og mannlig

Nettopp dette er også Hanne Ørstaviks prosjekt, når hun undersøker språkets og litteraturens muligheter til å si noe om å være menneske i verden. Ørstavik har utgitt 13 romaner siden debuten i 1994. Er det slik at romanene ikke er tydelige nok? Er de ikke tilstrekkelige til å få fram det hun har på hjertet? I det ganske komplekse og på grensen til utilgjengelige essayet «Jeg» stiller hun selv dette spørsmålet. «Jeg snakker til meg selv, skriver dette fram, for å finne ut av jeg, hva jeg er». Forfatteren har noe å si, men i romanen er språket først og fremst en følelse. En artikkel er mer som en tanke. Overraskende nok deler hun disse sjangrene inn i kvinnelig og mannlig. Hun forteller at hun måtte jobbe med det mannlige i seg for å kunne skrive artikler og essays. Å få til det, betydde at hun kunne la de to supplere hverandre.

Ørstavik gjør dette gjennom en rekke kommentarer til sine egne romaner, heldigvis også med tekstutdrag. For en leser av Hanne Ørstaviks romaner blir dette kanskje den mest interessante delen av boka fordi stoffet innebærer en mulighet til å dykke dypere ned. Men de andre artiklene bidrar også til å kaste lys over forfatterskapet på ulike måter, særlig når hun skriver om andre forfatteres verk.

Finspikking

Ørstavik prøver hele tiden å utforske språkets muligheter på jakt etter formuleringer som er nøyaktige nok, finslipte nok. Det kan føre til lange setninger med innskudd og presiseringer, en slags finspikking og sammenpusling av ord og tegn, til meningen – i beste fall, men ikke alltid – står der blankpusset og skinnende og klar til å gripes av leseren. Romanen er som et rom, der virkeligheten kan leves. Men: «det som er mulig å møte i skrivinga, henger sammen med det som er mulig å møte i livet. Jeg tenker på skrivinga som et livsprosjekt som handler om å utvide sirkelen av lys».

Det grunnleggende

Jeg drømte at alle bøkene min sto i kjøkkenskap kan selvsagt leses som et teoretisk og intellektuelt bidrag til forståelsen av litteraturens og noen andre kunstarters oppgave i samfunnet. Men først av alt må den leses som Hanne Ørstaviks forsøk på å si noe om livet selv, om begjær og seksualitet, om nåde og sannhet, om kjærligheten og forfatterens aldri hvilende strev for å greie å åpne opp for klarheten, lyset og det helt grunnleggende ved det å være menneske.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker