Det finnes mange fine steder å kjøre nedtil som ikke ligger så veldig langt fra der jeg bor, men det jeg liker best, kanskje fordi man kommer så utrolig nærme vannet, er ved et sted som heter Rånåsfoss. Jeg kommer over den nye brua østfra og svinger til venstre med en gang jeg er over, inn på den smale lille veien ned til den store, fine parkeringsplassen. Helt inntil Glomma, bare et bittelite nivå opp fra vannmassene, med den hvite, gamle brua med de høye tårnene og enorme wirene rett til venstre for meg og kraftverket til høyre.

Det er litt kaldt ute nå ved starten av året, men fordi jeg har kjørt opp varmeapparatet så mye i forkant, har jeg magasinert varme nok til å lene meg tilbake i setet og sitte meg gjennom et helt album, minst. Det er vel ikke så populært å stå med bilen på tomgang for mye heller.

LES OGSÅ: Ryuichi ­Sakamoto står med ei bøtte over hodet og fryder seg over ­lyden av regnet, skriver Ole Johannes Åleskjær om dokumentaren Ryuichi Sakamoto Coda.

Kalde fakta

Manchester-bandet Swing Out Sister er i dag, og siden lenge, en duo bestående av vokalist Corinne Drewery og keyboardist Andy Connell. Et vidunderlig opplegg, som egentlig gjorde unna listeplasseringene allerede på første album It's Better to Travel i 1987. Siden fortsatte de i en nærmest hitløs tilværelse, men med bare enda bedre musikk, i grenselandet mellom sophisti-pop, jazz, easy listening og store, store mengder soul. Grovt forenklet.

I 2015 gav de som del av en crowdfunding-kampanje ut en variant av det som skulle bli ­deres tiende album i en slags «under utarbeidelse»-versjon. Siden ble mp3-er og etter hvert CD-er av det ferdige produktet, nå kalt Almost Persuaded, delt med fansen, før plata kom ­offisielt ut i juni 2018. Men det var ikke slutt med det, for helt på tampen av fjoråret kom instrumentalversjonen ut, først som turné-merch og deretter også den som et vanlig­ album tilgjengelig på alle strømme­plattformer.

Magasinert varme

Flere har vært inne på at soulmusikken tradisjonelt har hatt dårlige kår i Norge, og det pekes gjerne på forklaringer som at musikken her hjemme, i visebevegelse, rock og senere punk, gjerne skulle være opprørsk, politisk og progressiv for å få gehør og status. Afro-amerikanske musikktradisjoner som den ofte gledes­bejaende soulen, passet ikke alltid helt inn. Soulmusikken er kanskje generøsitetens og fellesskapets musikk framfor noen, så det er klart at det ikke passer så godt hvis man helst skal synge om at det er noe gærent med folk.

Den britiske pop- og klubb­scenen fra 1980-tallet og utover hadde i mange tilfeller en enestående evne til å plukke opp og videreføre soulmusikk. ­Koblet med tidens estetikk, kunne man kanskje si at den britiske varianten også fikk et tilsnitt av eleganse og high fashion-estetikk ved seg, eller i andre tilfeller en klubb-kulhet, og dermed hadde beveget seg vekk fra sine ­inkluderende utgangspunkter og klassemessige forutsetninger. Vokalist ­Corinne Drewery var for eksempel motedesigner og modell før hun begynte i Swing Out Sister, og bandets opprinnelse er knyttet til produsenter, musikere og folk fra hiphetens Manchester den gang da. Likevel forsvinner fort tanker om kalkulert kjølighet i adaptasjonen med en gang man setter på bandets musikk. Slik er det heldigvis også med splitter nye Almost Persuaded. Det er snakk om soul med intakt sjel.

LES OGSÅ: I den grad jeg har innsikt i meg selv, så kan jeg si at jeg ikke kjenner noen hang til mystikk. Eller kristenrock, skriver Ole Johannes Åleskjær i kjølvannet av Aretha Franklins bortgang.

Uten vokal, altså?

Ekkoet av en klassisk soul-artist som for eksempel Minnie Riperton ringer ut over musikken på Almost Persuaded. Plata er bygd på store perkussive produksjoner med vibrafoner, blåsere og svære spenn, riktignok synthbaserte, av strykarrangementer mot topper like høye som kabelfestene på Rånåsfossbrua i mørket ved sida av meg. Langt fra retrosoulens pastisjer, slik det nå etter hvert finnes mange av, transformerer Swing Out Sister den gamle soulen over i en mer moderne, remiks- og klubbvennlig og definitivt britisk setting. Men så er spørsmålet: Er det noen vits i å høre på dette uten Corinne Drewerys vokal på toppen, i rene instrumentalversjoner?

Svaret er et ubetinget ja! Der Almost Persuaded i originalform av og til nesten tippet over i for mye, med vokal over kolossalt filmatiske sekvenser, bygd opp lag-på-lag av groovy og saktegående to-akkorders sekvenser, fungerer instrumentalversjonene ypperlig i den forstand at de oppleves som åpnere, til tross for den enorme detalj­rikdommen. I den makaløse, polyrytmiske­ åpningen på «Happier Than Sunshine» er det så man griper etter sikkerhetsbeltet selv om bilen står trygt parkert. Rullet vi? Musikken er på mange måter pur eleganse i stadig flyt, og føles som en for dyr gave som ikke er av den varianten som får en til å føle seg mindreverdig, men som i stedet gjør det mindre viktig at den gamle bruktbilen man sitter i ikke passerte EU-kontrollen. Det begynner å bli en vane uansett.

Chicago, Manchester eller Rånåsfoss

Om man tajmer det rett og plasserer den lille stunda­ fra man parkerer og til man begynner å fryse såpass mye at man må starte motoren igjen, går det fra lyst til mørkt akkurat i løpet av den tida man ­sitter der og gjennomspillingen er ferdig. Det sier ding-ding-ding og blinker rødt fra bommene på togstasjonen­ der borte på andre sida når de går ned. Etter hvert som mørket faller på, begynner alle de hundre lysa fra skråning­en bak togstasjonen å reflekteres i elva, og etter hvert kan man bare så vidt ane konturene av den hvite brukolossen der ute. Til slutt ser man bare hundrevis av lys doblet opp i vannet som to små rundinger over hverandre tett i tett bortover og elva kunne vært hvor som helst i verden, som et bilde på denne musikkens sammenbindende universalitet og immaterielle rikdom.

Det er motvarme nok til å starte opp og kjøre inn i et nytt år. Hei, 2019.

LES OGSÅ: Hva er det Todd Rundgren byr på i sin selvbiografi?