Det er en intenst sitrende forestilling, som spilles mellom hvite vegger – ikke i tsartidens fremmedgjorte plysj, men så «nakent» at hjertene våre og alt som er i dem, banker hardere eller ­mykere et par-tre timers tid. På mange vis er det Audun Iversens Onegin som driver forestillingen, slik skal det være – det er krevende å sette stemme til formell kulde, ­flammende lidenskap og etsende selvhat på samme tid. En prestasjon som – i dette tilfellet – gjør «fallet» større, mens sviket blomstrer. Han har kontrastenes stemme.