Teologen og religionsfilosofen Jan-Olav Henriksen har over lang tid skrevet innsiktsfullt og omfattende om viktige og vanskelige teologiske temaer. De senere årene har et nytt interesse område kommet inn i hans blikkfelt og i hans skriftlige produksjon. Temaet er varme hender!

Henriksen fikk denne erfaringen «i 50-årsgave», slik han selv sier. Helt uventet og ubedt. Det er også tittelen på den første boka om temaet fra 2014. Her var det en bredere anlagt framstilling om «paranormale erfaringer i møte med tradisjonell tro», utgitt i samarbeid med etnologen Kathrin Pabst. Nå har Henriksen i en ny bok spisset det mer inn mot sine egne erfaringer med varme hender. Det er blitt en meget interessant liten bok, som både alminneliggjør og operasjonaliserer fenomenet og samtidig setter det inn i et større teologisk trosunivers.

Befriende

Henriksen medgir at det ikke er så lite overraskende at han som en skeptisk vitenskapsmann, må anerkjenne at varme og helbredende hender faktisk finnes. Det går ikke an å benekte det. Hans egne erfaringer er for entydige og uomgjengelige. Men hvordan kan det forstås og forklares? Det er lett å ty til en rent kristelig forståelse. Henriksen mener dette blir for begrensende. Varme hender finnes også i andre religiøse tradisjoner og kulturer. Vi må derfor se positivt og anerkjennende på det. Slike helbredende evner og fenomener er en Guds gave til alle Gud har skapt. De er et vitnesbyrd om Guds ubegrensede omsorg og nåde. Dette er befriende lesning!

Like befriende er det at temaet tas ut av det store spørsmålet om at dette prinsipielt dreier seg om noe mirakuløst og overnaturlig. Slikt språk fører fort på avveier. Ifølge Henriksen dreier det seg ikke i egentlig forstand om noe overnaturlig, men heller om at Gud virker gjennom naturen. På måter vi enda ikke forstår. Han stiller et klargjørende retorisk spørsmål: «Er det overnaturlig at Mozart kunne skrive symfonier før han var ti år?» Ikke overnaturlig, men ekstraordinært. Slikt kan skje «under bestemte vilkår i den virkeligheten vi lever i». Uten at vi kan forklare det. Vi trenger med andre ord å utvide forståelsen av hva som er naturlig.

Manglende vitenskap

Men er det like «naturlig» for en kritisk, medisinsk vitenskap å forstå helse og helbredelse på denne måten? Egentlig er det litt overraskende at Henriksen synes å være mest opptatt av forholdet mellom tro og helbredelse, og mindre av forholdet mellom moderne vitenskapelig medisin og fenomener som helbredelse ved varme hender. Det samme gjelder for de to andre bøkene han har utgitt etter at «varme hender» ble en del av hans egen praktiske erfaring: Uventet og ubedt (2013) og Tro som gjør seende (2014), med den spennende undertittelen: Evangeliet etter Bartimeus. Han skriver mer om hvordan en skal forstå denne form for helbredelse i møte med dagens kirke og teologi, enn i møte med det moderne medisinske fagunivers. Dette blir klart, for eksempel, i kapittelet «Helbredelse som utfordring i et moderne samfunn». Her konstaterer Henriksen med henvisning til den amerikanske sosiologen Meredith McGuire at «åpenheten for mer helhetlig forståelse av helse finnes nå i alle lag av folket, også blant mennesker som arbeider innenfor helsefagene» (113).

Nå er Henriksens perspektiv i boka først og fremst teologisk og «pastoralt». For ham dreier slik helbredelse seg om mer enn effekten av emosjonalitet og empati, slik for eksempel Snåsamannens virksomhet av og til har vært beskrevet. Henriksen sier at varme hender kan forstås som «en sakramental form for omsorg»! Slik dåpen formidler frelse gjennom vannet som et fysisk, synlig tegn, og nattverden er stedet der fellesskapet med Jesus kan erfares når vi deler brødet og vinen. Slik kan varme hender i kristen sammenheng bli et sanselig tegn på Guds omsorg og nærhet. Det er en fysisk, sakramentlignende måte å erfare Gud på.

Oppbyggelig

Healing, som Henriksen også bruker som betegnelse, er ikke gaver kirken trenger å overlate til andre. Det er gaver som hører hjemme innenfor en kirkelig ramme. Henriksen kommer med tydelige og viktige anbefalinger om hvordan denne tjenesten kan utføres uten at en faller i mange av fallgropene «det ekstraordinære» ofte fører med seg. Målet med boka er ikke å sette «det ekstraordinære» på dagsorden, men at kirken kan styrkes i å vise godhet og omsorg «med de midler Gud har gitt oss del i gjennom sitt skaperverk, og gjennom det fellesskapet Jesus stiftet».

Dette er virkelig en oppbyggelig bok, som bør kunne bli en spennende og inspirerende samtalebok i mange menigheter og grupper. Den kan være med på å slippe gode krefter løs i vår kirke «til menneskers beste og til Guds ære». For å gjøre serien om de varme hendene komplett og mer utfordrende i forholdet mellom kirken og det moderne samfunnet, vil jeg ønske meg en siste bok hvor Henriksen fører en mer direkte, men tilsvarende populær dialog med dagens medisinske fagmiljø. Henvisningene til McGuires forskning pirrer nysgjerrigheten, mer enn den gir svar.