Bøker

«De fremmede» er på godt og vondt ei nedpå bok uten store fakter

Birgit Alm viser hvordan fattigdom ­setter folk på utsida av samfunnet, men hun tvinger ikke leseren til empati.

Ikke å bry seg om penger ­betyr som regel at en har nok av dem. Om en derimot mangler ­penger, kan det gå på selvrespekten løs. Gjennom debutromanen Endelig skal vi le fra 2016 og Ensom planet fra 2018 har Birgit Alm (født 1967) markert seg som en sosialrealistisk skildrer av fattigdom i skyggen av velferdssamfunnet, noe det ikke ellers er rikt av i norsk samtidslitteratur.

I årets utgivelse, kollektiv­romanen De fremmede, lever en gjeng briter og nordmenn i en landsby i Sør-Spania, som en liten koloni expats, altså som fast eller midlertidig bosatte og ­arbeidende utafor hjemlandene sine. De kommer hovedsakelig fra arbeiderklassa, og har flykta fra det gamle livet, eller bare reist fordi de allerede kjente noen der i landsbyen. Sammen utgjør disse­ utlendingene et lite samfunn på sida av samfunnet, vevd inn i landsbyens dynamikker prega av forfall, høy arbeidsledighet og en småkorrupt borgermester.

Skjebnefellesskap

Selv om romanen er forholdsvis kort, er den tett befolka av et par titalls personer. Gjennom et døgn i den lille landsbyen møter vi dem der de stuller med sitt, men kanskje aller mest stamper uten å komme videre. Hele tida med skjebne­fellesskapet for øye, er Alm presis i skildringene av det som rører seg denne dagen hvor det ikke skjer stort, men hvor livet allikevel hele tida står på spill:

«To eldre menn har kjøpt hver sin remse med lodd, med håp. På en trapp ved siden av sitter to jentunger og spiser potetgull og kommer snart til å miste ­håpet. En mann på moped ruser forbi, uten hjelm og med et barn på fanget. Det er så pittoresk.»

Det billedskjønne er ikke gjennomgående i boka, heller ulmer en lavmælt ironi over disse menneskene som lever hver for seg, men har til felles en lite håpefull hverdag. I et konsentrert og presist språk viser Alm hva de ­bruker dagen på, hva de bedriver­ av dank, hvem av de andre de skulle ønske de kunne ligge med, og hva de ellers lengter etter.

Ensomhet

Utlendingene er fremmede i landet der de lever­, som bokas tittel indikerer, men de er også fremmede overfor hverandre. For dette er en gjeng ensomme mennesker. De søker nærhet hos hverandre, men forblir innsmurte i sin manglende evne til å rekke fram til hverandre eller skape­ mening i tilværelsen. Som et fortvila ­uttrykk for dette, er det mye runking. Muligens blir det i overkant mye, men Alms lune tone rammer denne hyppige ­aktiviteten, som i romanen sjeldent blir mer enn tafatte forsøk på å framtvinge­ en livsvilje, og ikke gir dem mer enn enda en utløsning av ny kjedsommelighet.

Uten at det blir kramp­aktig framstiller Alm personene sine med en rolig humor. Fattigdommen har så visst ikke foredla ­disse menneskene. De framstår som ganske enspora; Alm langt ifra tvinger leseren til å kjenne empati med dem. Som kollektiv­portrett opplever jeg at boka treffer, selv om flere av personene blir for typete. For ­eksempel: Når en av mennene ser opp til den populære livscoachen Jordan Peterson, som mener at maskulinitet er altfor uglesett i dagens samfunn, opplever jeg at det blir for tydelig at jeg skal oppfatte ham som en ­tafatt, stakkarslig mann som ikke klarer å skjerpe seg.

Kollektivt blikk

Noe av det jeg setter mest pris på med De fremmede, er formen. Inndelt i bolker etter tida på døgnet går boka fra å la oss møte personene en og en om morgenen, til gradvis å føre dem tettere sammen fram til de aller fleste samles på et utested når kvelden kommer, før natta­ igjen sprer dem hver til sitt. Til tross for at dette grepet gjør det utfordrende å holde de ulike ­personene fra hverandre, opp­lever jeg det som et godt virkemiddel for å framheve det gruppa­ tross alt har til felles­. Gjennom ramma­ på en dag gir Alm et sveip gjennom disse menneskenes liv. Det er ikke til å unngå at sveipet blir noe overfladisk, men kollek­tivet trer ­allikevel godt fram i De fremmede, som på godt og vondt er ei nedpå bok uten store fakter.

LES OGSÅ: Torgeir Holljen Thons bønn til koronaskribentene: Gi meg hva som helst annet enn noe jeg kan kjenne meg igjen i!

LES FLERE ANMELDELSER: Ingrid Tørresvold debuterer med en roman fra unntakstilstanden

---

Roman

  • Birgit Alm
  • De fremmede
  • Tiden

---

Les mer om mer disse temaene:

Ulla Svalheim

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker