Ikke å bry seg om penger betyr som regel at en har nok av dem. Om en derimot mangler penger, kan det gå på selvrespekten løs. Gjennom debutromanen Endelig skal vi le fra 2016 og Ensom planet fra 2018 har Birgit Alm (født 1967) markert seg som en sosialrealistisk skildrer av fattigdom i skyggen av velferdssamfunnet, noe det ikke ellers er rikt av i norsk samtidslitteratur.
I årets utgivelse, kollektivromanen De fremmede, lever en gjeng briter og nordmenn i en landsby i Sør-Spania, som en liten koloni expats, altså som fast eller midlertidig bosatte og arbeidende utafor hjemlandene sine. De kommer hovedsakelig fra arbeiderklassa, og har flykta fra det gamle livet, eller bare reist fordi de allerede kjente noen der i landsbyen. Sammen utgjør disse utlendingene et lite samfunn på sida av samfunnet, vevd inn i landsbyens dynamikker prega av forfall, høy arbeidsledighet og en småkorrupt borgermester.
Skjebnefellesskap
Selv om romanen er forholdsvis kort, er den tett befolka av et par titalls personer. Gjennom et døgn i den lille landsbyen møter vi dem der de stuller med sitt, men kanskje aller mest stamper uten å komme videre. Hele tida med skjebnefellesskapet for øye, er Alm presis i skildringene av det som rører seg denne dagen hvor det ikke skjer stort, men hvor livet allikevel hele tida står på spill:
«To eldre menn har kjøpt hver sin remse med lodd, med håp. På en trapp ved siden av sitter to jentunger og spiser potetgull og kommer snart til å miste håpet. En mann på moped ruser forbi, uten hjelm og med et barn på fanget. Det er så pittoresk.»
Det billedskjønne er ikke gjennomgående i boka, heller ulmer en lavmælt ironi over disse menneskene som lever hver for seg, men har til felles en lite håpefull hverdag. I et konsentrert og presist språk viser Alm hva de bruker dagen på, hva de bedriver av dank, hvem av de andre de skulle ønske de kunne ligge med, og hva de ellers lengter etter.
Ensomhet
Utlendingene er fremmede i landet der de lever, som bokas tittel indikerer, men de er også fremmede overfor hverandre. For dette er en gjeng ensomme mennesker. De søker nærhet hos hverandre, men forblir innsmurte i sin manglende evne til å rekke fram til hverandre eller skape mening i tilværelsen. Som et fortvila uttrykk for dette, er det mye runking. Muligens blir det i overkant mye, men Alms lune tone rammer denne hyppige aktiviteten, som i romanen sjeldent blir mer enn tafatte forsøk på å framtvinge en livsvilje, og ikke gir dem mer enn enda en utløsning av ny kjedsommelighet.
Uten at det blir krampaktig framstiller Alm personene sine med en rolig humor. Fattigdommen har så visst ikke foredla disse menneskene. De framstår som ganske enspora; Alm langt ifra tvinger leseren til å kjenne empati med dem. Som kollektivportrett opplever jeg at boka treffer, selv om flere av personene blir for typete. For eksempel: Når en av mennene ser opp til den populære livscoachen Jordan Peterson, som mener at maskulinitet er altfor uglesett i dagens samfunn, opplever jeg at det blir for tydelig at jeg skal oppfatte ham som en tafatt, stakkarslig mann som ikke klarer å skjerpe seg.
Kollektivt blikk
Noe av det jeg setter mest pris på med De fremmede, er formen. Inndelt i bolker etter tida på døgnet går boka fra å la oss møte personene en og en om morgenen, til gradvis å føre dem tettere sammen fram til de aller fleste samles på et utested når kvelden kommer, før natta igjen sprer dem hver til sitt. Til tross for at dette grepet gjør det utfordrende å holde de ulike personene fra hverandre, opplever jeg det som et godt virkemiddel for å framheve det gruppa tross alt har til felles. Gjennom ramma på en dag gir Alm et sveip gjennom disse menneskenes liv. Det er ikke til å unngå at sveipet blir noe overfladisk, men kollektivet trer allikevel godt fram i De fremmede, som på godt og vondt er ei nedpå bok uten store fakter.
LES FLERE ANMELDELSER: Ingrid Tørresvold debuterer med en roman fra unntakstilstanden
[ Miriam Stendal Boulos skildrer krigen mot kreften fra sengekanten ]
---
Roman
- Birgit Alm
- De fremmede
- Tiden
---