Det er liksom en av ur-fortellingene i amerikanske ungdomsfilmer og TV-serier: Hovedpersonen er så dyp og spesiell at hun ikke føler seg hjemme blant de overfladiske guttene og jentene på skolen. I stedet driver hun med en eller annen form for kunst. Ofte får vi ikke engang vite hva denne poesien, musikken eller kunsten går ut på. Vi vet bare at den er original, ekte og full av følelser. Bra må den også være, for det ender alltid med oppreisning, hvor hovedpersonen får uttrykt seg selv i form av en bestseller-bok, suksessblogg eller en utsolgt konsert.

Dette er en fin og sympatisk fortelling, som sikkert også er betegnende for hvordan mange tenåringer har følt seg på et tidspunkt. Å være ungdom kan jo nettopp handle mye om å føle sterkt, å prøve seg mot verden og å avgrense seg fra de voksnes sfære. Akkurat dette har da også blitt tematisert i mye fin pop, men også litteratur, slik som for eksempel J. D. Salingers Catcher in The Rye, for å nevne ett eksempel.

Ny-melankoli

Det var slike tanker som begynte å melde seg i hodet mitt da jeg vandret rundt på Bylarm-festivalen i Oslo i månedsskiftet februar-mars. Det kan ha vært en litt dum plan, men jeg bestemte meg nemlig for å se så mange konserter i popsjangeren jeg greide på tre dager. Kunne det være at unge voksne midt i tjueåra bare hadde adoptert perspektivet til de ti år yngre hovedpersonene i de ovennevnte amerikanske ungdomsfilmene: dyp-og-unik-pakka uåpnet, bare mange år lenger opp i systemet?

For hvor mange pop-prosjekter navngitt etter solisten i front kan én eneste festival inneholde, der alle har noenlunde samme sound, estetikk og tematikk? Alltid en form for melankolsk, synthdreven stadionpop med stille vers. Alltid noen spor på tracks ved siden av livemusikken. Trommeslageren alltid med en pad hvor han/hun fyrer av elektroniske trommelyder i blanding med de akustiske trommene. Tekstene alltid inneholdende store mengder selvdefinering, omhandlende hvor komplisert man er.

LES MER: Hvorfor utgis noe av den beste norske og internasjonale musikken for tida av en nøktern type fra Flekkefjord?

Slave to the algorithm

Man kan kanskje ikke holde det mot de yngre at de er mer nedstemte i uttrykket enn de i generasjonen over. Det er dessverre mye inspirasjon å hente for en slik stemning i verdenen vi lever i. Men uavhengig av hva forklaringen er, er i alle fall kretsingen rundt jeg-et, identitet, det voldsomme følelsesfokuset og melankolien i tida ikke begrenset til popen alene. Det er vel kjent materiale i de fleste tidsdiagnosene som stilles. At denne typen ny-melankolsk pop i en stund fullstendig har preget strømmealgoritmer og radiospillelister, er vel heller neppe en spesielt kontroversiell påstand.

Så kan man si at dette er lite å bry seg med, spesielt fordi det jo også kommer så store mengder annerledes og bra ny musikk, fra unge folk, hele tiden at man skal jobbe for å følge med på alt. Grunnen til at jeg likevel ble liggende våken og tenke på dette, er at «dypheten» i 2019-popen trøbler det til i forhold til ett av den brede kommersielle popens tradisjonelle fortrinn.

Popen er kapabel til å romme alle slags stemninger og innhold, og det er selvsagt litt tøysete sagt når jeg sier at jeg etterlyser en overfladisk pop. Men i sin bredt appellerende form har pop, det vil si den populære popen, likevel ofte hatt den fordelen at den kan snike inn innholdet sitt ved å være tilsynelatende lett, dansbar og enkel på overflaten. Slik har den i mange vellykkede tilfeller også gjerne klart å være to ting på en gang: Overflate og noe under. Men popmusikk som først og fremst påstår å være dyp, er derimot mye mer problematisk. Den er jo bare én ting. Og det ville jo være ekstra flaut hvis den sjeldnere sier noe egentlig dypt enn den lettvinne, eller?

LES MER: At Highasakite lanserer musikkvideo i samarbeid med Citroën vitner om at forestillingen om musikk som motkultur er på vikende front, mener kritikere.

Reddere i rugen

Heldigvis peker en del som skjedde på Bylarm også ut veier videre. For eksempel ble Robyn tildelt Hyundai Nordic Music Prize, og ingen illustrerer poenget mitt bedre enn hun gjør. Fjorårsalbumet Honey er nettopp et slikt øyeblikk av perfekt pop: mulig å vaske opp til, synge med på eller danse til, samtidig som det ligger et substansielt og humant prosjekt i bunnen, formet fra alvor og stoff knyttet til sorg og tap. Det er jo også noe med svensker og popsensibilitet. I Kulturkirken på lørdag leverte Molly Sandén pop med bittersøtt drag av svensk folkpark. Inni all den distanserte norske ny-melankolien fungerte også dét mildt overraskende.

LES MER: Robyns nye album viser vei gjennom svarte sorgen og helt fram i lyset.

Shikoswe spilte en god konsert sent lørdag kveld på Krøsset, og viste med sin gitarbaserte indiepop at hun er en artist som fint bør overleve trendsyklusene omtalt ovenfor. Det er også godt at Girl in Red, som er 20 år gamle Marie Ulven, vant en halv million kroner og ble Årets Stjerneskudd. Det var folksomt på Rockefeller-konserten hennes på lørdag, og musikken hun spiller er en type bråkete og enkel gitar-indie med få grep, og i det minste er den en stein slengt mot melankoliens glassvegg. Ella Marie Hætta Isaksen viste seg som den fabelaktige vokalisten og frontfiguren hun er med sitt band Isák på Rockefeller fredag. Det samiske innslaget hun står for i norsk pop er bra, hun er bra, det er bare synd musikken hun fronter foreløpig ikke er spesielt minneverdig.

Den utvilsomt beste popkonserten jeg så under hele Bylarm sto britiske Georgia for på Ingensteds torsdag. Fra hun presenterte seg med et kort «Hi, I’m Georgia» og til hun gav seg 30 minutter etterpå, holdt hun publikum i konstant vugging, smiling og dansing med sin svært så britiske form for elektropop. Konserten, som hun gjennomførte alene på scenen, ble en kombinasjon av humør, stor teknisk dyktighet og gode musikalske ideer i en energisk og rytmebasert halvtime.

Georgia er en slags blanding av trommeslager/tromme-trigger, synthist og vokalist. På et punkt slo hun crash-cymbalen av stativet så den falt ned på resten av oppsettet, før hun gliste og kastet den bort på scenegulvet med et smell og fortsatte uten opphold. Om vi kunne fått det øyeblikket igjen på VAR-dømming, er jeg sikker på at vi kunne blitt enige om at det var Bylarms pophøydepunkt. Det lettet nemlig, og det er jo det den ny-melankolske popen aldri fikk til i sin levetid.