Barbro Raen Thomassens vakre steiner skaper undring

Vi har alle plukket opp steiner på stranda, veid dem i hånden, kanskje tenkt på hvordan de har rullet frem og tilbake mot hverandre av bølgene, skrubbet ned av sand, oversust av tusenvis, kanskje millioner av vindkast.

Barbro Raen Thommasen skulpturer er kopier av nettopp slike steiner.

Noen centimeter over gulvet, svakt belyst, ligger de fleste steinskulpturene på to gråmalte, langstrakte treavsatser. Hun har forstørret dem, og polert dem ytterligere ned, slik at både steinene selv og prosessene som har formet dem skal bli mer synlig.

Akkumulerte prosesser

I en langstrakt stein av alabast er overflaten så nedpusset at den har blitt transparent, enkelte steder kan jeg se langt inn i den. Små partikler er stivnet, svevende midt i det harde. Hvor lenge siden er det disse fragmentene stivnet fast akkurat slik? Titusen år? Millioner? Vanskelig for meg å si, men tankene spinner inn i de langstrakte forløpene steinen er en del av. Det er dette Raen Thommasen borer seg enda mer inn i når hun pusser dem ned.

Steiner, slik dem vi finner på en strand, er uttrykk for slitasje, men de samler også opp i seg tid og rom, ja, fortid: Alt som har skjedd med dem har bidratt til akkurat denne formen.

Men ved å blottlegge selve steinens lag av tid, tilføres også noe mer.

Jeg setter meg ned på huk og studerer mønstrene under overflaten. Jeg skvetter til, for i dens glassaktige midte ser jeg mørkere partier strekke seg gjennom minerallegemet slik blodårer skimtes som blålige tråder under blek hud.

LES OGSÅ: Jean Vanier døde i mai. – Han har vist meg hva det vil si å være menneske, sier Barbro Raen Thomassen.

Under overflaten

Skulpturen er jo fortsatt en stein, men dypstrukturen i den fremkaller assosiasjoner som synes å stige frem fra steinens indre. Erfaringen får flere av de andre steinene til å tre frem som noe kroppslig også; jeg ser et bekken, en nyre, et kvinnekjønn. Jeg får øye på knokler, flere stykker, så en underarm, og et hofteparti, et øre. Kroppsdelene ligger der, avkledd, som i et anatomisk teater. Det er ikke brutalt – som man kanskje skulle tro – men varsomt, poetisk. Steinene blir prismer for et omsorgsfullt blikk på kroppen.

Nedpussingen av steinen skrubber frem et visuelt lag i steinen som blir en magnet for andre former for nakenhet – og, når legemsdelene dukker frem, er det som om den deler sin sårbarhet med steinen.

Arrangementet av steinene kan betraktes som stilleben: På rekke og rad kan de se ut som abstraherte kjøkkenbeholdere. Kopper og kar, øser, sleiver og tallerkener. Jeg går bortover raden og ser enda flere ting i stein-skulpturene: et sykkelsete, en storslagen skål, en palett i marmor. Et hjerte, en sky, en tennisball (det eneste som er gult) – og steinalderredskaper.

Steinens sårbarhet

Den polerte overflaten tilfører en melkehvit poesi til steinoverflatene som, sammen med presentasjonen, gjør hele arrangementet slående vakkert. I Raen Thommasens steinskulptur har skjønnheten en distinkt funksjon, fordi den forsterker potensialet for andre betydninger som allerede ligger i tingene: Den får meg til å se på formene lenger, undres mer, få øye på mer.

At Raen Thommasen vil ha oss til å se dypere i steinen både fysisk og metaforisk kommer klart til uttrykk i en skulptur som er ganske forskjellig fra de andre. I den har hun blåst opp et pepperkorn slik at vi kan se dens folder og kratere. Dette månelandskapet er jo skjult for oss når den har sine vanlige dimensjoner: da er den kun en sort prikk som raskt forsvinner opp i en gryte eller kvernes opp over en matrett.

LES OGSÅ: Sverre Bjertnæs tenker over livet og kunsten på vegne av oss alle.

Skjulte detaljer

Barbro Raen Thommasen kompletteres fint av sine datters verker, som også vises ut i denne utstillingen.

Der moren er opptatt av hvilke dybder som skjuler seg i tingene, er Mirjam Raen Thommasen interessert i rommene rundt dem. Med utgangspunkt i Risør Kunstpark, hvor utstillingen befinner seg, har hun fanget inn de forskjellige brytningene mellom lys og skygge som oppstår når solstrålene forflytter seg langs vegger og tak med døgnets gang. Det største verket blir så og si selve lyset, siden det kun består av to kjempemessige blindrammer og lerret med innfelte glasskrystaller som reflekter strålene. Igjen er det detaljer vi ikke legger merke til som er under lupen: Ved å vise frem disse lysnyansene som maleri vil vi jo kunne se det faktiske lyset i rommet utenfor maleriet med et annet, mer oppmerksomt, blikk.

Virkeligheten rundt oss vises dermed frem med mer dybde – og utvides slik at vi kan se den bedre.

---

Risør Kunstpark

• Komposisjoner i hvitt
• Kunst
• Barbro Raen Thommasen/ Mirjam Raen Thommasen
• 7. september–6. oktober

---