Avstanden oss mennesker i mellom

Det finnes mange metaforer for avstanden mellom mennesker. Hver og en av oss er en øde øy, kan vi finne på å si, og vi har alle hver vår grind som hegner om vårt innerste vesen. Lenger kommer vi ikke i møte med hverandre. Kanskje kan det være godt at vi får ha vårt innerste i fred, men hos debutant Line Madsen Simenstad er denne avstanden heller vond. Den siste setninga i Dronning Maud Land lyder: «Kan du ikke slippe meg inn?». Strevet, ensomheta og til og med umuligheta som ligger i å ville være nær andre, er et gjennomgangstema i de fem solide novellene. Men, som spørsmålet viser, bærer Simenstads mennesker også et ønske om å overkomme denne avstanden.

Såre relasjoner

Det er mye personene i Simenstads noveller
ikke snakker sammen om. I ei nær og rørende skildring av to søstre et par sommerdager vil store­søstera på atten lære lillesøstera på femten «alt om kjærligheten». Storesøster viser omsorg for lillesøster, snakker som om hun har peiling og livet i orden, men lillesøster oppdager at søstera går på antidepressiva. Hun reagerer med å bli sjalu på søstera fordi hun har ei hemmelighet og et liv hun ikke kjenner til.

Heller ikke i åpningsnovella makter personene å stikke hull på hverandres livshemmeligheter. Ei lett alkoholisert datter sitter ved farens dødsleie, men i denne unntakssituasjonen klarer ikke de to å snakke seg nærmere hverandre. Eller er det det at de ikke vil? Simenstad skriver: «Jeg hadde tenkt at døden gir tyngde. Far sier de samme tingene, bare saktere.» Det kan ligge mye omsorg og nærhet i dagligdags samtale, i bare det å være sammen, men i novella er følelsen av å komme til kort sterkere.

Simenstad skildrer godt disse såre relasjonene. Det vonde i dem er ikke noe ekstraordinært, men heller ei vanlig underliggende uro eller ensomhet som følger av den grunnleggende menneskelige erfaringa av å være sitt eget vesen, adskilt fra andre, men samtidig i interaksjon med andre, som også er sine egne vesener. Vi er alle aleine.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

Desperat aleinemor

I den vonde tittelnovella strever ei aleinemor med ansvaret for sønnen sin. Hun blir lett utålmodig og brå, har lite penger, og kjenner på ei stor avmakt i rolla som forelder. Hun vil være god mot sønnen, men klarer ikke alltid å like ham: «Det er noe i ham som er helt fremmed, som ikke hører til her, og det skremmer henne.» For å glatte over alt som ikke fungerer, hegner hun om livet deres, som i all hovedsak bare rommer de to. Hun og sønnen kaller leiligheta de bor i for «Dronning Maud Land», og sammen trekker de seg unna i sin egen hemmelige virkelighet.

Treffende situasjoner

Språket i Simenstads debut er nøkternt, men ofte påfallende treffende. Situasjonene novellene rommer er godt utvalgt og klart tenkt, de makter å skildre presist ei menneskelig sårhet, uten å bli verken sentimentale eller sære. Fortellerstemmen i den fjerde novella skal tilhøre en sekstenåring, noe jeg ikke opplever som helt troverdig. Muligens er både den novella og noen av de andre et par hakk for eksplisitte i det å uttrykke uroa i den menneskelige aleineheta, men dette blir pirk. I sum står novellene fram med ei sår klarhet og språklig presisjon. Jeg fryder meg over hvor godt novellene sitter, og blir berørt mens jeg leser.