Bøker

Av jord er du kommet, til teknologi skal du bli

Det evige livet forskerne står på terskelen av i Bjørn Vatnes nye roman, framstår overhodet ikke som noen frelse.

Etter livet kommer døden, og etter døden kommer tomheta, med mindre det da finnes en form for oppstandelse. Det er en besnærende drøm, dette: at livet ikke lenger vil ta slutt, at alderdommen ikke lenger vil snurpe oss sammen, at sjukdommer ikke lenger vil kverke oss, men at vi kan leve uavhengig av den loven som gjelder alt liv: av jord er du kommet, til jord skal du bli. For kan det ikke hende at teknologien kan redde oss?

Idéroman

Bjørn Vatne har fått mye skryt for de to første bøkene sine, sist Nullingen av Paul Abel, som kom i 2018. Når han nå har skrevet et spekulativt framtidsscenario satt i Norge omtrent ti år fram i tid, fortsetter han i det samme idédrevne sporet som tidligere: Den avdanka journalisten Remi mister kona si Oda til kreft bare kort tid etter at de har funnet sammen. Men Oda, som er en begava og beundra kjendislege, donerer bevisstheta si til et forskningsprosjekt ved NTNU, som det første mennesket i verden. Selv om næringsrike nudler og diverse teknologiske løsninger har kommet et par knepp lengre enn i dag, kan forskerne i 2029 ennå ikke love at de klarer å bringe Oda tilbake. Men ambisjonene er der: Dette skal revolusjonere betingelsene for liv og død, sånn at ingen lenger skal måtte ta farvel med dem de er glade i. Slik blir romanen en travbane for dualismen, den gamle kjepphesten i vestlig tenkning: Mennesket er oppsplittbart, i kropp og sjel/sinn/bevissthet – you name it.

Teknologiens dilemmaer

Som den nylig dagsaktuelle debatten om assistert befruktning viser, blir ny teknologi gjerne fulgt av etiske dilemmaer. Til å begynne med er Remi en teknologioptimist som iherdig skyver sorgen foran seg i håp om at den er overflødig. Når Oda begynner å ta kontakt fra en sky ute i cyberspace et sted, er det derimot nesten så det tørner for ham: Brokete og bare delvis forståelige beskjeder dukker opp på alle skjermene Remi omgir seg med. Oda klager etter hjelp, og etter hvert melder spørsmålet seg: Ønsker hun å bli levende igjen, eller ønsker hun tvert imot bare å få dø på gammeldags vis, for å slippe unna den pinefulle mellomtilstanden hvor hun tenker, men altså ikke egentlig er.

LES OGSÅ: Dei fleste unngår å tenke for mykje på døden, og mange håpar teknologien kan redde dei frå ein smertefull død

Poesien redder

For hva er det å være et menneske? Universet Vatne bygger opp, kretser omkring dette spørsmålet, nærmere bestemt hva bevisstheta vår er for noe; hva følelsen vår av å være et jeg kommer av. Bevegelse, er svaret Remi kommer fram til, i en særlig god passasje: «Jeg-et besto av noe skjelvende feilbarlig, noe som kokte, satt sammen av like deler minner, begjær og løgner. Det var ikke noe endelig, bastant. Det var bevegelse.» Og bevegelsen er avhengig av en fysisk form: en kropp, som kan være i friksjon med verden.

For å hjelpe Oda ut av det abstrakte fengselet hun befinner seg i, velger Remi etter hvert ikke å støtte seg til vitenskapen, men heller til språket: For å bygge «et jeg, et individ, en sjel» trengs en annen sjel, med «innlevelsesevne og instinkt, magefølelse og fantasi». Ta den, realister! Remi bygger en gigantisk poetisk maskin gjennom å skrive ned sansninger av livets små bestanddeler, sansninger med friksjon i seg, som: «Jod i et åpent sår» og «Synet av toalettskålen etter at man har spist rødbetsuppe.»

Hyperaktiv

Selv om denne maskinen har fått det utrolig lite poetiske navnet gnukkemaskinen, er delen hvor Vatne utforsker kontaktpunktene mellom kreativitet, bevegelse og bevissthet det mest interessante ved Død og oppstandelse. Det er også her romanen svinger best språklig. For ellers består boka av en hel del plattheter: På det jevne er det lite språklig originalitet og personene blir ikke helt levende (!) for meg. Også verdensbygginga har sine brister, mye fordi boka ikke gir seg selv rom til å være grundig nok. Litt nyreligiøsitet her, litt samfunnsdiagnose der, ispedd fantasi-forskning og sorgarbeid: Resultatet er ei historiesuppe jeg ikke helt blir engasjert av.

Alt i alt opplever jeg boka som en i overkant hyperaktiv oppfinnsomhetsmaskin som ikke makter å si meg stort mer enn jeg hadde gjetta på forhånd: at denne varianten av evig liv ikke er å foretrekke. Dette til tross for at romanens egne konklusjoner hva oppstandelsen fra de døde angår, langt ifra er entydige.

Kristne nøkler

Allikevel – Bjørn Vatnes fiffigheter får meg mer enn en gang til å sperre opp øynene og trekke på smilebåndet. Det hører vel til god skikk å ikke røpe sentrale plottvister og endepunkter i en anmeldelse, men – og du er herved advart – denne gangen gjør jeg et unntak:

Remi har en gelé av Odas bevissthet stående i fryseren, og en dag, lei som han er av Odas nåværende (manglende) form, slipper han den oppi nudlene sine så den smelter sammen med kyllingkrafta. Det er klin kokos – han spiser henne! «Kjente han seg noe annerledes? Selvfølgelig ikke. Var han den samme? Nei, han var ikke den samme», skriver Vatne, og tankene mine farer til nattverdoblatets forvandlende sammenbinding av fysisk og metafysisk.

Når romanen runder av med å la Oda gjenoppstå – gjenkjennelig men annerledes – og det første hun kommuniserer er «ikke vær redd», etterfulgt av «jeg har kommet for å vise dere en ny vei», det hele ledsaga av gatelysblinking, sireneul og andre moderne undere, er det mer enn tydelig at Vatne leiker seg med en annen velkjent oppstandelse. Disse stedvise henspillingene på kristendommens historier, frelsesattributter og ikke minst frelser er festlige, og tilfører romanen både humor og kompleksitet – samtidig som jeg enda ikke har blitt enig med meg selv om hva de måtte bety.

LES OGSÅ: Anmeldelse av Vatnes bok Nullingen av Paul Abel: – Underholdende lesning med en god blanding av humor, ironi og alvor

Intervju med Wencke Mühleisen: – Der vi på 70-tallet hadde­ en enorm tro på fellesskapet, har vi under­ ­senkapitalismen beveget oss inn i ekstrem­ individualisme

---

Roman

  • Død og oppstandelse
  • Bjørn Vatne
  • Gyldendal, 2020
  • 283 sider

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker