Bøker

Ali Smith lar håpet spire i et samfunn prega av «medlidenhetsutmattelse»

Realismen gjør Vår til en roman som er slentrete i kantene, heller enn en polert kunstperle.

Ei tolvårig jente tar de elendige forholda ved et utlendingsinternat i egne hender. Uten at noen skjønner hvordan, spaserer hun rett forbi sikkerhetsvakter og overvåkningskameraer og inn på sjefens kontor. Der krever hun at han gjør det han burde gjøre: Vise ansvar. Rydde opp. Behandle folk ordentlig.

Post Brexit

Etter at Storbritannia i 2016 stemte for å melde seg ut av EU, har landet vært prega, nei splitta, mellom de som stemte for og de som stemte mot. Med dette som bakteppe har den skotske bejubla forfatteren Ali Smith (f. 1962) satt seg fore å skrive en kvartett om tida vi lever i, nærmer bestemt Storbritannia etter at Brexit blei stemt fram.

Etter Høst (orig. 2016) og Vinter (orig. 2017) har nå Vår (orig. 2019) kommet på norsk, også denne gangen i Merete Alfsens oversettelse. Og dette er ei bok i håpets tegn. For selv om Smith skildrer et splitta samfunn prega av «medlidenhetsutmattelse» (et godt ord!), kunnskapsforakt og stor tiltro til teknologien – «som noe fra en totalitær science fiction-film» – slipper lyset igjennom, i form av denne unge, forunderlige jenta.

Forundringsjente

For hun blir hørt. I alle fall på ett av punktene: Øyeblikkelig blir det satt i gang en grundig dovask, som en konkret handling mot de bedritne forholda flyktningene blir satt til å leve under.

Brit (kort for Brittany, men muligens like gjerne for Britain) er en av dem som jobber på det fengselslignende utlendingsinternatet. Når hun et par dager seinere møter på jenta som er i ferd med å skape forandringer, bryter hun av sine egne dagsplaner og følger med henne på toget til Kingussie i Skottland, hvor jenta har et oppdrag. Det viser seg at hun heter Florence og at hun både er uvitende og innsiktsfull om hverandre, men som romanen sier, «selv en tolv år gammel jente kan gjennomskue mye av det som skjer i verden akkurat nå.» Dessuten har hun en nærmest hypnotiserende evne til å vekke oppsikt og tiltro blant dem hun møter.

Realistisk meningsbrytning

Gjennom årstidskvartetten søker Smith å portrettere såra og sinnelaga som preger landet etter Brexit-avgjørelsen. Hun bryter meninger mot hverandre i hverdagslige dialoger og spiller ut politikken slik den viser seg i nedrige spydigheter som sniker seg helt inn i nære relasjoner, hvor noen for eksempel kan komme til å kalle meningene til kjæresten sin for «politisk korrekt urbant liberalt dritt.»

Dette realistiske er lett å spore i Smiths form. Hun trekker virkeligheta gjennom romanen, noe som gjør den slentrete i kantene, heller enn en polert kunstperle. For eksempel finnes partier som avbryter fortellinga med det uhøvla og uhyrlige debattspråket som finnes på nett:

«HOLD KJEFT bare hold kJEft for Faen kan noen teipe igjen hølet hu fortjener å bli nådeløst mishandla for ei Fitte gå å dø heng deg di stygge Fitte »

Håp

Slike grep er med på å gjøre romanen mangslungen, slik sansa nåtid gjerne er. Dette fører også med seg at historia ikke når fram til noen endelig forløsning, men heller får nøye seg med å slå over i ei ny årstid. I Vår innebærer dette omskiftende at Brit og Florence møter den tredje hovedpersonen, den gamle raddis-filmskaperen Richard (som utgjør sin egen adskilte, men helt sentrale tråd i fortellinga) før de etter endt oppdrag skilles fra hverandre, og livet fortsetter sin gang.

Plassert midt i dette virkelighetsnære universet, framstår Florence som et urealistisk uvirkelighetsmoment, og dermed høyst fiktiv. Men så må jeg korrigere meg selv: Hun er i grunn ikke mer magisk enn det Greta Thunberg er. Og dette er kanskje noe av poenget: at håpet også finnes i dag, fordi det finnes folk som bryr seg og handler deretter.

Typisk gammeldags å være god

Både i Vår og de tidligere årstidsbøkene skriver Smith fram en mosaikk av synshorisonter. Samtidig viser hun hvordan tida vår preges av teknologi, algoritmer og ekkokamre som snevrer inn virkelighetsforståelsene våre. Det er gammeldags å tro på tv; nyhetene er bare tull.

For Høst blei Smith nominert til den gjeve Man Booker-prisen. Det er åpenbart at Smiths kvartett har kvaliteter, og ikke minst er blikket på tida vår interessant å følge. Samtidig er det noe smått krampaktig over den helheta hun forsøker seg på. Hun forsøker å sette vår tids utfordringer på begrep, men kommer ikke til klarhet. På veien blir hun stedvis didaktisk, og den klokskapen hun kommer med, framstår for rund, for generell, skrevet i en skarp-varm tone som flere steder blir for omtrentlig, og noen steder teit. Som her, hvor Brit reflekterer over den unge jentas vesen:

«Hun er, hva er det det heter? Et annet gammelt ord som ikke er i vanlig bruk lenger.

Hun er god.»

For meg blir dette mer et eksempel på ei sviske enn en etterlengta vårblomst.

LES OGSÅ: Glem Brexit – det er bare én historie som er viktig nå, sier stjerneskuddet Max Porter

---

Roman

  • Vår
  • Ali Smith
  • Oversatt av Merete Alfsen
  • Forlaget Oktober

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker