Beglomeg: Ennå finnes det eurohåp

Fredag slipper Beglomeg sin andre plate, Elske Livet Fantastiskt. De spiller på Henie Onstad neste måned i forbindelse med utstillingen The Great Monster Dada Show. Det gir jo mening, at de med alle sine manifester og konseptuelle påfunn, sin blanding av høystil og folkelighetslån og (pop)kulturelle kapital er et sabla underholdende kunstprosjekt mer enn et band. Men jeg tror de ville protestert hardt på det selv. Underholdende må de finne seg i å bli kalt.

Om man strever med å forklare hva dette dreier seg om, er bandet heldigvis flinke til å finne ord selv, og ingen mer beskrivende enn deres egen sjangerbetegnelse «Eurohåp». Det betyr at de covrer Jahn Teigens «Slå Ring» og temaet fra Frida – med hjertet i hånden med stort alvor, de synger litt på dansk og gjør Flash & The Pan med norsk vri. De har overraskelsesmomentet med de store ordene om kjærlighet, samhold og livet selv på sin side, helt uten døll ironi. Men for et ustyrlig kitschy kaos av et band dette er likevel!

Hvordan Maj Britt Andersen kunne lese opp bandnavnet på Toten-dialekt, med tjukk l og som beglo meg da de ble ropt opp som Spellemann-vinnere for den forrige, det er slike fine ting man ikke får vite. Denne plata er enda bedre og antakeligvis også en så tydelig gjennomført versjon av egen sjanger man vil få.

 

Floating Points: Skal vi ikke danse?

Start for eksempel med det tredje siste sporet, «Sea-Watch», og hør om dette ikke legger seg rett inn blant den fineste musikken som er kommet i år, nesten uansett, og før man får tenkt seg om, for eksempel om hva slags sjanger dette er.

Med den generelle bekymringen som preger tidene vi lever i klart oppe i bevisstheten, virker det også umiddelbart som om dette er et forsøk på å ta opp i seg samtiden og uttrykke den i flott musikk. I håp og skjønnhet, tross alt. En plastkork i sjøvannet gir likevel grunn til rynke i panna. De nærmest klassisistiske trekkene ved komposisjonen og tilførselen av stryk blandet med synth-bølgekrusninger, gjør låta både tradisjonell og moderne på en gang.

Floating Points er den britiske musikeren, plateselskapsmannen, DJ-en og kuratoren Sam Shepherd. Han har dessuten en grad innen nevrovitenskap. Crush er hans andre album. Der debuten Elaenia i 2015 tok lang tid å lage, er årets plate en i-øyeblikket-affære. Det forhindrer ikke følelsen av at dette øyeblikket er svært mangedimensjonalt. «Requiem for CS70 And Strings» hyller for eksempel en klassisk Yamaha-synth, og det er slik med mye her: rik klubbmusikktradisjon og utforskning står side om side i et nytt og dypt fascinerende uttrykk, som i vidunderlige «Anasickmodular».