Å trosse skjebnen

I andre del av danseforestillingen Life is a Dream er kulissene snudd med baksiden mot publikum, slik at de avsløres som illusjoner. Mursøylene vi så i første halvdel før pause, er i virkeligheten bare hule hyller på hjul. Lyset som skapte et virvlende skyggespill avmystifiseres: det kommer fra en stor lyskaster en av danserne triller rundt på scenen. Oppsetningen, basert på den spanske barokkforfatteren Calderón de la Barcas drama Livet er en drøm, er best her, når den utforsker kunsten som illusjon. At den pliktskyldig ikke gir slipp på handlingen i Calderóns drama, men heller ikke setter publikum tilstrekkelig inn i den, trekker ned.

I søvne

«Drømmen hvelver seg over det våkne liv som en himmel», skrev filosofen Walter Benjamin om Calderóns Livet er en drøm. I skuespillet, uroppført i 1635, brynes drømmen hele tiden mot virkeligheten. Faktisk foregår all handlingen i det skrevne stykket i våken tilstand. I forestillingen til det britiske dansekompaniet Rambert, koreografert av Kim Brandstrup, er det motsatte tilfellet: alt er drøm, i alle fall nesten. Når teppet går opp, ser vi en regissør falle i søvn i et forlatt øvingsrom. Det som videre utspiller seg, finner sted i regissørens underbevissthet.

Vilje og skjebne

Calderóns Livet er en drøm tar opp konflikten mellom skjebne og fri vilje. Ved prins Sigismunds fødsel profeteres det at han vil bli en tyrannisk og blodtørstig hersker. For å forhindre det, stenger faren ham inne i et tårn. På et tidspunkt bestemmer kongen seg allikevel for å gi sønnen en sjanse. Sigismund får sovemedisin og våkner, ikke ulikt Jeppe på Bjerget, i en seng på slottet. Rollen hans er snudd på hodet, fra fange til tronarving.

Isolasjonen i tårnet har imidlertid gjort Sigismund vill, hensynsløs og barbarisk. Til slutt gir hoffet ham en ny runde med sovemedisin, og frakter ham tilbake til tårnet. Når han våkner, vet han ikke lenger hva som er drøm og hva som er virkelighet. I neste omgang bryter det ut borgerkrig mellom Sigismunds støttespillere og farens. I et uventet skifte kommer prinsen imidlertid til seg selv. Han innser noe om sin rolle og posisjon. «Virkelighet eller drøm, å handle riktig er viktig», sier han. Sigismund overgir seg, og i det samme opphever han profetien. Han innordner seg rollen sin, himmelens vilje, og viser seg dermed verdig kronen.

Vil for mye

Lite av dette kommer fram i forestillingen til Rambert. Scenografien er signert av Quay Brothers, og virker stemningsfullt sammen med Jean Kalmans lyssetting. Spektakulært skyggespill sender tankene til Platons hulelignelse, mens en dukke stivt etterligner levende liv. Den polske komponisten Witold Lutosłavskis musikk, spilt av Bergen Filharmoniske Orkester, kler denne estetikken godt. I alt er det en fin balanse mellom skjønnhet og uhygge. Noe som kanskje virker mot sin hensikt, er hvordan Quay-brødrenes filmatiske stil forsterker forventningen om at vi har med historiefortelling å gjøre. Danserne leker seg med roller som kan knyttes til Calderóns drama, men historien spilles aldri helt ut.

I første halvdel av oppsetningen er danserne så mange og rollebyttene så hyppige, at bevegelsene ikke fester seg i betrakteren. Alt fremstår riktignok som drømmeaktig, men her savner drømmen virkelighet og begrensning. Det er som om forestillingen vil romme for mye. Derfor er annen del av forestillingen en positiv overraskelse. Kulissene gjør oss som nevnt bevisste på at det hele er en illusjon. Brandstrup har gitt slipp på handlingen i skuespillet. To dansere speiler hverandre, men hvem er speilingen av hvem? Plutselig bryter den ene ut og beveger seg fritt, uten at den andre følger etter. Det er elegant, enkelt og effektfullt.

Mangelen på manus

Calderón skrev Livet er en drøm under motreformasjonen. Det har vært vanlig å lese stykket som et forsvar for det katolske, hierarkiske grunnsynet som rådet i Spania på 1600-tallet. Hvorvidt skal man innordne seg rollen man har blitt tildelt i et samfunn? I omtrent samme tidsrom som Calderón, omtalte Shakespeare verden som en scene, både i As You Like It og The Merchant of Venice. På denne scenen er vi alle dømt til å spille ut rollen vår, hvor trist den enn måtte være.

Problemet er at ingen av oss har fått utdelt noe manus. Dermed vet vi ikke hvordan vi skal handle. Men med Festspillenes avslutningsforestilling er det ikke som med livet. For Ramberts danseoppsetning foreligger det tross alt en tekst. Koreograf Brandstrup hadde tjent på å prioritere strengere: Enten å fri seg mer fra handlingen i Calderóns drama, eller gjøre den tydeligere.