Er det mulig å finne ro og retning for livet, hvis man er vokst opp med skam?
Dette er ett av mange hjerteskjærende spørsmål som reises i Arven. Matthew Lopez kritikerroste episke teaterverk fra 2018 om skeiv kjærlighet, strekker seg over hele åtte timer. Det skildrer livet til et titalls homofile menn i dagens New York, men trekker også linjene flere tiår tilbake - til AIDS-epidemien og følgene av den. Til historier fylt av frykt og skam, men også samhold. For midt oppi alt eksisterer kjærligheten og seksualiteten!
Regissør Johannes Holmen Dahl gir plass til alt og orkestrerer det hele med stor musikalitet. Med få visuelle virkemidler lar han skuespillerne skinne, i en forestilling det vil gå gjetord om i lang tid.
---
Teater
Arven
Av Matthew López
Oversatt av Arne Lygre
Regi: Johannes Holmen Dahl
Komponist: Erik Hedin
Scenografi og kostymedesign: Nia Damerell
Lysdesign: Martin Myrvold
Nationaltheatret, Hovedscenen
---
Kompleks fortellerkunst
Scenograf Nia Damerell har gjort scenen til en eneste stor skeiv form; En gigantisk sirkel er stilt på skrå på teaterets dreiescene, noe som legger til rette for en sømløs dynamikk. Vi ser sirkelen fra ulike vinkler i løpet av det åtte timer lange teaterløpet uten et eneste sceneskift.
Dette er minimalisme til fingerspissene og gir rom for mange ulike løsninger, der karakterene beveger seg både oppå, under, inni eller foran den. Ikke minst gir scenografien en tiltrengt ro og et stødig fundament for den komplekse historien som skal fortelles. Her krysses nemlig skjebner og ulike tidsperspektiver i fleng, i et stykke der avdøde fort kan gjenoppstå som fortellere i etterpåklokskapens lys, og meta-nivået når uante høyder.
Må man holde tunga rett i munnen for å henge med? Nei. Dette er skuespillerkunst av så høy klasse at du ikke bare henger med fra start til slutt, men nærmest føler på en sorg over å skulle forlate karakterene du har blitt kjent med, ved forestillingens slutt.
Ignorert av samfunnet
Hvordan finner man sin plass i verden, når generasjonen som burde vært dine forbilder nærmest er utryddet? Det eldre paret Walter og Henry, som overlevde AIDS-epidemien, blir stykkets eneste representanter for denne nesten «utdødde rasen». Publikum dras tilbake til en tid med liten forståelse og kunnskap, der man hadde stickers hvor det stod «AIDS are killing the right People». Fordi HIV tilhørte homsene, de prostituerte, de narkomane og de fattige, forsøkte samfunnet å ignorere dem.
Her er hjerteskjærende scener, ofte formidlet som monologer snarere enn noe som utspiller seg. Likevel treffer det rett i hjertet. Forestillingen har på forhånd fått kritikk for mangel på skeivhet i det kunstneriske teamet. Kan skuespillere og en regissør som ikke er homofil gå glipp av nyansene i de opplevelsene de prøver å fremstille? På Nationaltheatret føles spørsmålet aldri aktuelt.
Dette er skuespillerkunst av så høy klasse at du føler på en sorg over å skulle forlate karakterene du har blitt kjent med
Stoisk tilstedeværelse
Blant karakterene vi møter er den selvoppofrende kjæresten Eric. Nydelig «naivt» spilt av Vetle Bergan. Mens Alfred Ekker Strande inntar en imponerende godt løst dobbeltrolle, som den unge skuespillerspiren Adam og prostituerte, skadeskutte Leo.
Geir Kvarme har en slags forteller-rolle som binder de ulike delene sammen og drar oss videre i historien. Det er uhyre effektivt løst, samtidig klarer Kvarme å mane bildene frem for oss med en stoisk tilstedeværelse. Han har ingen store fakter, men et scenisk nærvær som dirrer av sannhet.
Unngår offer-rollen
Olav Waastad spiller dramatikeren Toby, på vei mot sitt gjennombrudd på Broadway. Det er en destruktiv karakter som bærer på mye bitterhet over en oppvekst med mobbing, en alkoholisert mor og en far som begikk selvmord. Waastad briljerer i rollen og gir oss en kompleks karakter med rom for overraskende mange morsomheter. Fordi han evner å få frem så mye humor, treffer også tragedien til slutt så mye hardere.
Stykket er i det hele tatt spekket med skadede mennesker, som aldri spiller på offer-rollen. I stedet ser vi kampen deres for et bedre liv, og føler med dem i hindringene på veien.
Stykket er spekket med skadede mennesker, som aldri spiller på offer-rollen
Oppkvikkende avbrekk
Tankerekkene og monologene er mange, men innimellom får vi små «avbrekk» av mer fysisk karakter; Stilig koreografert nattklubb-dans, hysterisk morsomme scener fra vannsklien på Fire Island (den ultimate queer party-øya), en rørende nedpå versjon av «Voyage» (nydelig sunget av Ulrik William Græsli). For ikke å glemme Karl-Vidar Lendes ubetalelige dragartist-opptreden.
Scener som dette gir et energi-løft inn i forestillingen, og jeg tar meg tidvis i å savne disse små fest-numrene fulle av fart og humor. «Arven» kunne med fordel hatt enda flere oppkvikkende sidespor til den eksistensielle praten.
Skjulte rom
Stykkets tittel spiller på langt mer enn penger. Arven handler ikke om økonomi, men om hva arv egentlig betyr på et dypere plan. Historisk har homofile vært ekskludert fra de vanlige arvetradisjonene.
Forestillingen utforsker hvordan forskjellige typer arv overføres – også arven som gikk tapt før den fikk sjansen til å eksistere – eller den som levde videre i samfunnets mer skjulte rom. Den homofile verden har uansett alltid hatt sin egen arv: kunsten.
Livreddende kunst
Lopez’ teaterstykke er sterkt inspirert av den engelske forfatteren E.M. Forsters roman Howards End, som kretser rundt temaet arv. Blant referansene som trekkes frem er også romanen hans Maurice. I likhet med hovedpersonen Maurice Hall, slet Forster med å finne sin identitet i et samfunn som ikke aksepterte åpen kjærlighet mellom to av samme kjønn. Boken ble skrevet i 1914, men først utgitt i 1971 etter hans død. Hvor mange skeive liv kunne vært reddet, hvis den kom ut før? Spørsmålet dirrer med et ubehag som når langt utover kanten på Nationaltheatrets hovedscene.
Arven er en påminnelse om at vi kan lære av våre feil – og et bevis på at de skrå bredder kan legge grunnen for (livs)viktige samtaler.
Må man være skeiv for at forestillingen treffer? Å lengte etter de helt fundamentale tingene i livet, berører uansett hvilken legning du har.
