Jeg hadde lenge hatt lyst til å lese The Plains. Da kulturredaktøren sendte meg en norsk oversettelse av Gerald Murnanes mest kjente bok, åpnet jeg den umiddelbart og begynte å lese. Noen sider senere fikk jeg en merkelig mistanke; det var noe med språket og dets samsvar med bokens mystiske åpning som virket så kjent. Jeg bladde raskt til omslaget og leste at Jon Fosse hadde oversatt den. Selvsagt hadde han det.
Gerald Murnane er både obskur og kjent på samme tid. Han er en utpreget australsk forfatter, bosatt i Goroke, en øde landsby drøye fire timer fra Melbourne, langt ute på slettene. Murnane er nå 85 år, og har stadig blitt nevnt som kandidat til Nobels litteraturpris. Hans forfatterskap har ikke fått noe nevneverdig nedslag i Norge, men når Slettene kommer på Samlaget i Fosses språklige drakt, er det håp om at det vil endre seg.
---

Roman
Gerald Murnane
Slettene
Oversatt av Jon Fosse
156 sider, Samlaget 2025
---
Stillfarent men aldri langtekkelig
Slettene er ulikt det meste. Murnanes første bok, Tamarisk Row (1974) var en slags autofiksjonell fortelling om en oppvekst spent mellom hesteveddeløp, katolisisme og sex.
Murnanes modne stil er imidlertid kjent for å gi fortellingen en underordnet betydning. Plottet i Slettene (1982), hans tredje roman, lar seg også lett gjengi: En filmskaper reiser til «slettene» i indre Australia med håp om å filme en avslutningsscene i et nytt filmprosjekt kalt «Det indre», og blir etter hvert ansatt av en lokal godseier til å lage filmen og gjennom den avdekke «meningen» bak landskapet. Alt dette er fortalt fra filmskaperens nåtid, som vi ankommer i bokens slutt.
Men Slettene er også annerledes i en viktigere forstand. Det er et litterært mesterverk som åpner et inderlig, mystisk og metafysisk rom. Stillfarent men aldri langtekkelig avdekkes en verden som hverken er konkret eller abstrakt, som aldri kan bli vår, men som likevel drar oss med på filmskaperens søking etter meningen bak slettene.
Vanskelig å sette ord på
Det er vanskelig å sette ord på hva det er som beveger meg på med Slettene, men noe er det, og det er kanskje poenget. Som filmskaperen selv sier: «Eg fortalde dei ei historie nesten heilt utan hendingar eller prestasjonar. Utanforståande hadde fått lite ut av henne, men slettemennene forstod.»
Slettemennene, de som bor der, synes alle å lete etter slettenes hemmelighet, men ingen vil innrømme at de deler sine innsikter med de andre. Og likevel har slettene en forhistorie, der fraksjoner har vært uenige om, ja, rett frem kjempet om den riktige betydningen av slettene. «Horisontistane» fremla metafysiske spekulasjoner om en hinsidig slette et sted i disen «der jord og himmel gjekk saman lengst borte», mens «Haremennene» fant meningen i det nære og konkrete, i det «vêrbitne gullet til fødestaden sin».
Stridsøksen ble først begravd da slettemennene fikk en felles fiende i en tredje gruppe som representerte idéer fra byfolket i «Ytre Australia». Filmskaperen tar del i denne slettekulturen når han blir ansatt av en godseier og arbeider tjue år, tilsynelatende resultatløst, som en av kunstnerne i huset. Her betrakter han dessuten på avstand godseierens datter, som også forblir et uoppdaget landskap.
Slettene er ulikt det meste
Mistet troen, ble lærer
Hos Murnane finner vi spor av forfattere som Marcel Proust og Jack Kerouac, og det som forbinder han med disse er dessuten deres katolske bakgrunn. Murnane var selv katolikk og i 20-årene begynte han studiene for ordinasjon, men mistet troen og ble i stedet lærer. Han har sagt at hans fascinasjon for hesteveddeløp overvant katolisismens attraksjoner.
To tendenser har likevel Murnane arvet fra katolisismen. Den første er interessen for sinnets indre verden. Han har sagt om sitt eget forfatterskap at han kun forsøker å skrive ut bilder fra sin egen verden: «En ting eksisterer for meg hvis jeg kan se den i mitt sinn, og en ting har mening for meg hvis jeg kan se den i mitt sinn som forbundet med en annen eller andre ting i mitt sinn.» Den andre tendensen er derfor allegoriens betydning, ikke bare som sjanger, men som verdensanskuelse. Allegori handler om å se det andre (allos) i tingene, og Murnane viser uendelig fascinasjon for hvordan en ting alltid også er en annen, hvordan ethvert meningssentrum påkaller et annet og slik åpner oss mot en større horisont.

Hvor er «stedet»?
I et essay skriver Murnane om seg selv at stedet har vært det viktigste for han, at han, som aldri har forlatt Australia, tidvis har drømt om å reise for å komme til dette stedet, men at han til syvende og sist har innsett at stedet egentlig er inni ham selv. Målet er ikke å ankomme stedet rent fysisk, men at stedet skal bli klarere i hans sinn.
Det vi ofte kaller «sinnet» er likevel ikke noe avlukket rom, men et ord for det meningshavet vi kaller verden. Steder og landskap har alltid en videre betydning for Murnane og Slettene er en meditasjon over landskapets mystikk, der det indre og det ytre glir over i hverandre: «Eg såg etter alt i landskapet som kunne tyda på ei opphøgd meining bak det som kunne sjåast».
Fosses oversettelse av Slettene er en begivenhet
Møtet med Fosse
Det er en glede bli introdusert til Murnanes litterære verden gjennom Fosses høyverdige og særegne språkdrakt. Murnanes mystikk og allegori svarer selvsagt godt til Fosses egne anliggender. Rent språklig møtes de i en stil som fremkaller en usagt tåke som legger seg omkring tilforlatelig enkle og konkrete scener, selv om Fosses grenseløse flyt skiller seg fra Murnanes kondenserte uttrykk.
Litt mer tilfeldige, men ikke overraskende sammenfall, er begges spill med perspektiver: der Fosse noen ganger kan sømløst flytte perspektivet mellom karakterene på en og samme side, blir kamera et middel for en liknende lek i Slettene.
At Fosse nå har oversatt Murnane, gjør det lett å overdrive sammenfallet mellom deres litterære verdener. Men om vi leser oss blind på dem som mystikere, kan vi både overse og overdrive deres særegenheter. Når dette er sagt, er Fosses oversettelse av Slettene en begivenhet. Det er vellykket møte mellom to av samtidens største forfattere som bare norske lesere er så heldige å få bevitne.