Det er lett å glemme at mellom 200.000 og 300.000 nordmenn arbeidet for tyskerne. Etter krigen uttalte norsk fagbevelse at arbeiderne solgte sin arbeidskraft til fienden for å kunne brødfø seg og familien.
Mange nordmenn ble dømt som landssvikere etter å ha samarbeidet med nazistene. De fikk sin dom. Men straffen var tidsbegrenset.
---

Film
Dokumentar
De rettsløse
Regi: Lena-Christin Kalle
Med: Rigmor, Ragnhild, Einar, Gerd, Hans Johan, Johan, Yngve Nedrebø, Terje Pedersen
Norge 2024
1 time 17 minutter, aldersgrense: 12 år
---
Det verste av alt var å ha en tysk kjæreste, til tross for at ingen lovregel forbød dette. I patriarkalske samfunn har det å vokte seksualiteten til hjemlandets kvinner vært nærmest hellig. Å elske en mann fra fienden er det mest utilgivelige man kan gjøre.
«Billig» unnskyldning fra Solberg
Journalister og forskere har i flere tiår skrevet om behandlingen som rammet norske jenter og kvinner – resten av livet – etter at de hadde forelsket seg i tyske soldater og ofte fått barn med dem. Boktitlene sier sitt: Vi ville ikke ha dem. Statens behandling av de norske krigsbarna (2005) og Vi kalte dem tyskertøser (2012).
De mange graveprosjektene endte med at statsminister Erna Solberg i 2018 ba tyskerjentene om unnskyldning på vegne av Norge. Men unnskyldningen var «billig». Det ble ikke noen endring i at tusenvis av norske tyskgifte kvinner hadde mistet sitt statsborgerskap og ble deportert til Tyskland. Ingen fikk sitt norske pass tilbake selv om de lenge hadde søkt om det. Ingen fikk økonomisk oppreisning for den forfølgelse de hadde lidd og for et ødelagt liv.
Ble utvist fra landet
Derfor fortsetter journalister og forskere å grave i stoffet. Sist høst utga historiker Ingerid Hagen boka Gift med fienden. Historien om tyskerjentene Norge ikke ville ha. Dokumentarfilmen De rettsløse som har kinopremiere denne uka, er laget av journalist Lena-Christin Kalle som har arbeidet med materialet i ti år.
De utfyller hverandre på eksemplarisk vis. Der filmen antyder hvilke hårreisende juridiske krumspring norske myndigheter gjorde etter krigen for å endre loven om statsborgerskap, går boka mer i dybden: Kvinner som giftet seg med utlendinger, fikk automatisk ektemannens statsborgerskap. Dermed kunne de utvises. Diskrimineringen er sjokkerende ettersom norske menn som giftet seg med utenlandske kvinner, forble nordmenn.
Mens enkeltskjebnene stort sett forblir anonyme i Hagens redegjørelse om lovparagrafer og andre fakta, er styrken i Kalles film at hun lar de siste gjenlevende tidsvitner fortelle hva de opplevde. Slik menneskeliggjøres skjebnene, som når Ragnhild forteller at hun giftet seg med sin elskede tysker, fikk barn med ham, mistet statsborgerskapet og ble deportert til Tyskland. Det skjedde på ytterst kummerlig vis i skipet Svalbard der hun ble stuet inn sammen med tyve kvinner og tretti barn.

Tok livet sitt
I et ødelagt etterkrigs-Tyskland ble norskfødte hustruer slett ikke populære. Landet hadde et enormt underskudd på menn etter at så mange hadde falt på slagmarken. Da var det i tyske kvinners øyne ille at utlendinger hadde «kapret» noen av de få tyske mennene som fantes. Ragnhild minnes flere norskfødte kvinner som tok livet sitt.
Det er en skammelig historie
Sterkt er også møtet med Rigmor, født i 1924, som ble igjen i en trang vestlandsdal med sitt krigsbarn. I filmen leser den over nittifem år gamle damen fra et brev som den tyske kjæresten sendte etter å ha vendt tilbake til hjemlandet og giftet seg med en tysk kvinne. Det er fortsatt Rigmor han elsker, skriver han. Hun har levd videre med skammen i Norge. Hun kan ikke fordra å bli kalt tyskertøs – hun var jo ingen «flyfille», bare en 16 år gammel jente som forelsket seg i en mann med vakre brune øyne.
Ydmykelse og hånflir
Høsten 1943 fantes det nærmere 380.000 tyske soldater utstasjonert i Norge. Kalle antyder at 100.000 norske jenter forelsket seg i en tysk soldat. Hvor hun har tallet fra, er uklart. Historiker Hagen skriver i sin bok at mellom 30.00 og 50.000 norske kvinner hadde et forhold til en tysker. Uansett, det er vanskelig å tro at alle disse var prostituerte, men det var slik de ble bedømt av patriotiske nordmenn. De ble skjelt ut og kalt «tyskertøs» og «sengemadrass».
«Husk at de gjorde livet hyggelig for tyske soldater, da syntes vi at de måtte straffes», sier tidsvitnet Einar som forteller om hårklippingsaksjonene like etter krigen.
Kalle bruker arkivfoto fra norske byer, men også filmopptak fra Frankrike der slike avstraffelser forekom hyppig. Det er ubehagelig å se på, ikke bare på grunn av ydmykelsen av jentene, men også fordi hånfliren til menn som veiver med sakser, er så ekkel.
Som forsker får Hagen innsyn i klausulert materiale i Riksarkivet, noe Kalle nektes fordi hun er journalist. Det skyldes personvernhensyn, svarer riksarkivar Inga Bolstad. Men statsarkivar Yngve Nedrebø henger bjella på katten: Overgriper (staten) har med sitt regelverk all makt til ikke å la borgerne få fullt innsyn i hvordan overgrepene mot kvinnene ble begått.
Det er en skammelig historie.