En gruppe gutter ender opp alene på en øde øy etter en flykrasj. En atombombe har gått av. Nå forteller Aimée De Jongh Goldings klassiske historie uten å modernisere den. I stedet gir tegneserieversjonen den samme tidløse følelsen som man finner i det originale verket.
Som for 70 år siden, har guttene ingen smarttelefoner eller annen moderne teknologi for å finne ut om andre mennesker har overlevd, eller for å få kontakt med omverdenen. Alt de vet er at de er alene – det er ingen voksne der.
---
Tegneserieroman
Fluenes herre
av William Golding, adaptert og illustrert av Aimée de Jongh
Oversatt av Britt Schjøth-Iversen
341 sider, QlturRebus forlag 2024
---
Guttene velger seg en leder, Ralph. Han peker ut den viktigste oppgaven: Å holde fyr i bålet, så skip på havet kan se dem, og de kan bli reddet.
Alle tar fatt på arbeidet med glede, men etter hvert vokser det frem en misnøye. Flere av guttene finner mer glede i å jakte på villsvin, enn å sitte å vente på skipene som kanskje aldri kommer. De fredelige forholdene krakelerer, og en farlig lek utvikler seg.
Levende, vakker og detaljert
Å illustrere en bok som Fluenes herre, som ikke bare er en høyt elsket klassiker, men også i seg selv en svært visuell bok, er ingen enkel oppgave.
I Goldings original kan leserne leve seg inn i guttenes verden, den vakre øya hvor grønne lianer blir til slanger om natta og fallskjermskygger blir til monstre. Det gjør forventningene til den illustrerte utgaven stor.
De Jongh skuffer ikke. Hennes tolkning av Fluenes herre er en levende, vakker og detaljert tegneserie som forsterker Goldings beretning og budskap.
De Jonghs tolkning av Fluenes herre er en levende, vakker og detaljert tegneserie som forsterker Goldings beretning og budskap
For eksempel i små detaljer som hvordan opprørslederen Jack påfører kamuflasjemaling nøyaktig der rødmen sprer seg. Eller hvordan guttene eldes på øya, for så å igjen tegnes som de små barnene de var da de ankom øya, ved bokas slutt.
Med humor illustrerer De Jongh hvordan grepet om virkeligheten forsvinner sakte, men sikkert for de sultne guttene. Som når småguttene som slafser vannmelon blir til små griser foran øynene til en sulten jeger.
Mer brutal enn originalen
Kontrasten mellom de harmoniske strandscenene og de blodige kampene som utvikler seg på øya, er om mulig enda mer brutal i de Jonghs utgave enn i originalen. Likevel klarer hun å fange det brutale og groteske, som det råtnede grisehodet, den døde fallskjermjegeren og volden mellom guttene, uten å gjøre det vulgært eller voldsforherligende.
Et av de sterkeste bildene i boka er illustrasjonen av den blodige Simon i vannkanten. For voksne lesere vil bildet av det lille barnet på strandkanten kanskje minne om lille Alan Kurdi, som ble et brutalt symbol på flyktningkrisen i 2015 og Europas feilslåtte asylpolitikk.
Parallellene er så påfallende, at jeg blir overrasket om den viser seg å være tilfeldig.
Samtidspessimisme
Slik fletter de Jongh forfatterens fortelling etterkrigstidspessimisme, inn i vår egen tid, med dens paralleller til det krigsrammede Europa for 70 år siden.
Nyutgivelsen av Fluenes herre kommer ikke akkurat som en livbøye til de av oss som begynner å miste fremtidshåpet eller troen på det gode i mennesket.
Den pessimistiske stemmen til Golding er like sterk (om ikke sterkere) når akkompagnert av de Jonghs illustrasjoner.
Kanskje ser ikke illustratøren noen grunn til å nyansere Goldings pessimistiske menneskesyn. Det er ikke så rart.
Jeg skulle ønske det var noe i meg som møtte Goldings pessimisme med motstand, men det er for mange paralleller. For mange tegn på at trekkene ved mennesket som Golding fryktet; tilbøyeligheten for vold og ondskap, den kognitive dissonansen, egoismen, og mangelen på empati vinner frem.
Klimaangst
Lenge før det var noe som het FNs klimapanel og klimastreikere, skrev Golding frem scener som om jeg ikke hadde visst bedre ville trodd handlet om klimaangst.
For hva er Ralphs raseri mot guttene som lot bålet slokne til fordel for jakten, om ikke en rasende tale fra en klimaaktivist til politikerne som fortsetter å pumpe opp olje for kortsiktig profitt?
Vi er svake for enkle fristelser, om det er algoritmer på en skjerm eller en billig sydentur. Slik er det også for politikerne våre: Skal de ofre et trygt klima for å ikke risikere neste valgseier? At Goldings analyse av menneskenaturen fremdeles treffer så godt, er ikke godt nytt for klimakampen.
Taushet og bortforklaringer
Menneskehetens verste øyeblikk er resultater av en liten gruppe mennesker med vonde intensjoner, og en stor gruppe menneskers evne til å lukke øynene eller bortforklare det de ser.
Som oss, vet guttene i Fluenes herre forskjellen på rett og galt. Likevel unngår de å sette ord på det de ser, for å beskytte egen samvittighet og hverandre.
Men de kjenner igjen et mord når de ser det. Slik vi, slik FN, kjenner igjen et folkemord når de ser det. I over et år har vi sett Israel bombe sykehus, flyktningleirer, og nekte nødhjelp adgang til Gazastripen.
Vi ser bortforklaringer, og det internasjonale samfunnet som skal beskytte palestinere, sudanere, ukrainere, står hjelpeløst og ser på.
For slik en konkylie i Goldings verden bare har makten til å kontrollere en gjeng ville unggutter om de velger å tro på dens makt, har internasjonale lover bare makten til å stanse de mektiges overgrep mot de svake, om de mektige vil være med på spillereglene.
Hvem skal finne tilbake vår uskyld?
Med sin brutalitet og gode fortelling, er Fluenes herre fortsatt noe så unikt som en ungdomsbok som treffer tidsånden 70 år etter sin utgivelse. At boken har stått seg over tid, handler ikke bare om fortellingens kvalitet, men også at den besitter en tidløs innsikt i hva det vil si å være menneske.
Goldings menneskesyn ble formet av andre verdenskrig, de første rapportene fra tyske konsentrasjonsleirer, atombombenes ødeleggelser, og en begynnende kald krig mellom vest og øst.
Nå i nytt format, kan vi igjen speile oss i forfatterens bilde på menneskenaturen. Det gir oss lite av det vi trenger mest i disse dager: Håp.
