Arkitektur er som livet kompromissenes kunst. I forhandlingen mellom budsjett og ambisjoner, mellom tradisjon og nyskapning, mellom tro og tvil, og mellom bærekraft og betong, blir byggene til.
Av alle bygg som blir oppført er det kanskje kirkene som krever færrest kompromisser tradisjonelt. I Sædalen oppe på fjellet mellom Midttun og Nattland har Bergen fått sin første nye kirke på 13 år. Og det som definerer den er nettopp kompromissene.
---
Arkitektur
Sædalen Kirke åpner 3. November
Hvor: Sædalssvingene 5, Bergen
Arkitekter: Hille Mellby Arkitekter og Koht Arkitekter (Bygg) TAG Arkitekter/Sweco Architects (Landskap)
Byggherre: Bergen kirkelige fellesråd
---
Kirken er et teglbygg tegnet av Hille Melby og Koht arkitekter. Tegl får lov til å være fasade-materiale, men også innervegger i hovedetasjen. Bygget som form har fått noen tydelige elementer som tårn og inngangsparti, noe som gjør det gjenkjennelig som kirke. Disse elementene, liksom resten av kirken, er en formmessig lek med bokser, der noen bokser er trukket ut og andre trykt inn for å skape dynamikk i fasaden sammen med vinduer og døråpninger.
Åpninger der teglveggen fortsetter foran vinduer eller hull er de mest vellykkede. Fra kirkerommet og kirketorget er det store glassfelt ut mot fjellside og natur. Bygget er mer lukket ut mot vei og butikk, men med tydelige og vel balanserte vindusfelt.
Enkelt og rent
Innvendig er det et tydelig skille mellom hovedetasjen med kirketorg, kirkerom og støttefunksjoner, og overetasjen med aktivitets- og samlings-rom. I hovedetasjen merkes også det første kompromisset mellom åpenhet og sakral opplevelse. Det virker nesten som om arkitektene er usikre på hvilke og hvor store effekter de skal bruke i kirkerommet. De store vindusfeltene gir god kontakt med naturen i Sædalen, men disse vinduene konkurrerer mer enn samarbeider med takvinduer som gir en helt annen opplevelse av lys uten utsyn.
Materiale er det andre verktøyet som arkitektene bruker for å skape opplevelse. Den samme tegl som finnes i fasaden, er å finne i inne på kirketorg og kirkerom. Inntrykket er at man har prøvd å få til den sakrale opplevelsen ved hjelp av enkelhet og renhet. Det gjør man ved å redusere materialbruk og ornamentikk til det minimale. Og det har man på en måte fått til. Det er noe vakkert i den enkle ornamentikken i teglforblendningen og teglveggene, og i hvordan veggene møter åpninger i furu og fargeløse gardiner.
Mellom budsjett og ønsker
Minimalismen fungerer aller best i sakristiet, der man klarer balansen mellom natur og materialitet. Denne enkelheten krever ekstrem presisjon av de som murer tegl og monterer vinduer, og her når man ikke helt frem, noe som forringer opplevelsen.
Jeg gratulerer Sædalen med et fint kirkebygg samtidig som jeg undres over kompromissene
At bygget er en forhandling mellom budsjett og ønsker blir tydeligere i de små støtterommene og i materialene og detaljene i overetasjen. Det er gode rom arkitekten har skapt, men det er uforståelig hvor lite man har tenkt på detaljer. Et eksempel er at det mest iøynefallende i samlingsrommet blir vinylgulv og lede-linjer på tross av at man faktisk har fått inn kvaliteter som tre istedenfor gips på veggene.
Klemt mellom veikryss og butikk
Da man begynte å spare til kirken for 60 år siden var Sædalen en grend med noen gårdsbruk. Nå er det en bydel med mange boliger, men uten et sentrum. Derfor er det interessant at man tenker kirken som en start på en type sentrum i Sædalen.
Denne tanken om senter var nok likevel mest populær for 60 år siden da man laget modernistiske bydelssentre med kirke og butikk i de nye forstedene. Kirken i Sædalen ligger nå klemt mellom et veikryss, en matvarebutikk og en elv med flomproblematikk.
Den begrensede tomten gir noen morsomme effekter som parkingskjeller under kirken. Elven gir landskapsarkitektene fra Sweco og TAG mulighet til å skape et uterom med flere varierte opplevelser av natur og bygg tilknyttet kirken. Også i plasseringen møter man kontrasten mellom ønske og realitet. Den forseggjorte trappen og rampen som fører opp til kirken skulle passe på ethvert torg. I Sædalen ender den derimot i en fortauskant til en trafikkert bilvei.
Ligner et kulturhus
Den sakrale opplevelsen i en kirke er selvfølgelig vanskelig å tenke seg fram til. Det gjelder for meg såvel som for arkitektene. Det er kun gjennom alteret av stein og Kari Dyrdals alterteppe det er mulig å møte noe ukjent, noe man selv kan undres over. Det er også kun i disse to objektene, sakristiet og i de spesiallagde møblene til alteret, at utførelsen er så perfekt den må være for å kunne bære minimalismen som arkitektene har ønsket.
Jeg gratulerer Sædalen med et fint kirkebygg samtidig som jeg undres over kompromissene. I et samfunn der alt skal ha funksjon, er kirkene et fristed for undring og det ukjente. I Sædalen har ønsket om mange funksjoner til et begrenset budsjett gjort at dette fristedet står svakere. For selv om bygget tydelig er en kirke, er den forvillende lik ethvert kulturhus som popper opp rundt om i landet.
