For en som lenge har vært interessert i palestinernes historie, er Trond Bakkevigs bok en nesten frydefull oppfyllelse av noe jeg har savnet lenge. Bakkevig har samlet bitene fra utrolig mange kilder til et puslespill som de fleste kristne kjenner for lite til: De kristne som i to tusen år har holdt troen levende i Jesu eget land.
---
Sakprosa
Trond Bakkevig
Jerusalem. Kirkehistorie og politikk
250 sider, Cappelen Damm 2024
---
Det blir utrolig mange biter i dette puslespillet, og jeg må bare innrømme at jeg mange ganger følte meg så overveldet av detaljer at det ble behov for mange pauser i lesingen. Jeg kunne nok ønsket at Bakkevig hadde unnet seg litt større plass til å trekke linjene og forklare det større bildet, særlig av hensyn til lesere som ikke har den samme forkunnskapen som meg.
En kristen by
Det finnes flere gode bøker om Jerusalems historie på engelsk, for eksempel Karen Armstrongs og Simon Sebag Montefiores. Men å få historien til denne byen på norsk, er viktig. Og Bakkevig har sin egen vinkling som gjør denne boken enestående: Han skriver om det kristne Jerusalem - og da med oppmerksomheten rettet mot de levende steinene, mot de troende som tok vare på minnet om Jesus.
Jeg tror ikke jeg hadde tenkt over i hvor stor grad kristendommen preger Jerusalem. Selvsagt er byen både jødisk og muslimsk. Men de mange helligdommene og institusjonene, de mange kirkesamfunnene og forsamlingene som befinner seg her, har satt et helt avgjørende preg på byen.
Jerusalem er ikke strategisk viktig, har ikke noe rikt omland som gir grunnlag for handel, har ingen naturressurser
«Uten Gud ville Jerusalem vært en av flere småbyer i fjellandet mellom Middelhavet og Jordanelven», skriver Bakkevig. Byen er ikke strategisk viktig, har ikke noe rikt omland som gir grunnlag for handel, har ingen naturressurser. Men tre religioner knytter avgjørende møter med Gud til denne byen. Det er det som gjør den hellig.
Et unikt folk
Dette har også gjort byen omstridt. Den har vært erobret og gjenerobret gang på gang, den har vært utsatt for ødeleggelser og gjenoppbygginger. Det har brakt folk fra mange kanter til byen og landet. Det er alle disse ulike menneskene og kulturene som etter hvert smeltet sammen til det arabisktalende, men likevel ganske unike folket som kaller seg palestinere.
I Jerusalem ble den kristne kirken først etablert. Dens form og dens liturgier var sterkt påvirket av utviklingen i menigheten i Jerusalem. Bakkevig følger denne kirkens historie opp gjennom skiftende tider, ofte med de mange biskopene eller patriarkene av Jerusalem som ledetråd. Herskere og dynastier kom og gikk. Gresktalende bysantinere, arabiske muslimer, latinske korsfarere, tyrkiske osmannere, britiske kolonitjenestemenn og israelske jøder har styrt - men kirken har også levd sitt eget liv ut fra sine tradisjoner og erfaringer.
Mange kirker
De første hundreårene var det én kirke, og til tider en forfulgt kirke. Jerusalem var ett av flere viktige kirkelige sentre ved siden av Antiokia, Alexandria, Roma og Konstantinopel. Da kirken ble statskirke bidro keisernes behov for å ha kontroll på kirken til flere kirkesplittelser, internt begrunnet i uenighet om læren. Jerusalem ble hørende til i den østlige delen av kirken, med mange både kalkedonske og ikke-kalkedonske ortodokse kirker.
Med korsfarerne kom den katolske kirken, først og fremst representert med fransiskanerne, mye senere med Vatikanets eget presteskap. Kolonimaktene ville ha sin del av Jerusalem og promoterte sine kirkesamfunn: Russerne sin gren av den ortodokse kirke, Frankrike støttet katolikkene, Storbritannia den anglikanske og Tyskland den lutherske kirke. Jerusalem fikk stadig fler kirkesamfunn. De hentet ikke sine medlemmer fra misjon blant muslimer, men fra den gresk-ortodokse og andre eldre kirker. Alt dette skapte spenninger og konflikter og stadig kamp om innflytelse.
Pilegrimer og presteskap
Kristne pilegrimer har preget Jerusalem helt fra de tidligste kristne tider. Klostre, pilegrimsherberger og pilegrimskirker sprang opp. Byens økonomi var i høy grad avhengig av pilegrimene og av bidrag fra kristne makter i Europa. Presteskapet i mange av kirkene kom utenfra, og det palestinske lekfolket måtte kjempe en lang kamp for å få innflytelse i den kirken de bar oppe som menighetsmedlemmer.
Alle disse mange kirker og kirkeledere og deres innbyrdes kamper og deres problemer med omverdenen, gjør Bakkevig grundig og velinformert rede for. Det er ganske komplisert, men det hjelper at han hele tiden har et blikk for det levende troslivet som trofast fortsatte under alle disse stridighetene.
Når ble kristne mindretal?
Jerusalem var lenge en by med en overveiende kristen befolkning. Etter romernes ødeleggelse av tempelet var jødene bare sparsomt til stede, og de muslimske erobrerne var få og gjorde ikke noe for å omvende de kristne. Men fra 1500-tallet er det blitt omvendt: Da er flertallet muslimer.
Når og hvorfor ble de kristne i mindretall?
Når og hvorfor ble de kristne i mindretall? Det skulle jeg ønske Bakkevig hadde gjort mer for å forklare. Vi leser jo om noen sporadiske angrep fra muslimer, om korsfarere uten sans for de lokale kristne og deres interesser, om mamelukkers diskriminerende politikk, om mongolenes herjinger. Kildene til folketall er sparsomme før osmannerne begynner med skattemantall på 1500-tallet. Likevel kunne Bakkevig bidratt med en mer samlet framstilling av det. Ikke minst fordi det verserer så mange myter om at muslimene utryddet de kristne eller at palestinerne vandret inn fra arabiske land.
Israel samler splittet kirke
Det skulle bli den israelske politikken mot palestinerne som fikk kirkene til å legge til side de indre motsetningene og samle seg om å møte verden med én røst. Et viktig bidrag var nok også at kirkene omsider ble dekolonisert, og palestinerne fikk slippe til både i presteskap og menighetsledelse.
Bakkevig har stått denne utviklingen nær, først og fremst gjennom den inter-religiøse dialogen han i mange år holdt gående, men også gjennom sitt engasjement i Det lutherske verdensforbund og andre økumeniske organer.
Bakkevig er helt klar i sin støtte til palestinernes kamp for rettferdighet og selvstendighet, basert på de palestinske kirkenes ikke-voldelige linje med åpne hender for å bygge framtiden sammen med jødene. Og han markerer seg mot kristen-sionismen, stort sett ved å slutte seg til de palestinske kirkeledernes ord.
En tusenårig identitet
Men viktigere enn hans meningsytringer er det bildet han bidrar til å tegne av det palestinske folket som et folk med egen identitet og lange historiske røtter. Denne identiteten er preget av mangfold og av påvirkning fra mange kanter. Og de kristne er fortsatt en viktig del av denne identiteten. Den er slett ikke ensidig muslimsk.
«I to tusen år har de møttes for å be, døpe sine barn, feire nattverd og lytte til Guds ord. Fra slekt til slekt har de delt fortellinger vi andre kjenner fra Bibelen. Deres egen familie var del av de to tusen år gamle fortellingene. De har hørt og snakket arameisk, gresk og arabisk. De har alltid vært palestinere, ganske enkelt fordi de har vært hjemme i Palestina. De har overlevd okkupanter, erobrere, tyranner, korsfarere og kirkefyrster av ulik opprinnelse. De nekter å kalle seg en minoritet. De vet at de er få og blir færre, men de har vært der i to tusen år og er del av det de kaller den folkelige mosaikk i Midtøsten.»
Slik skriver Bakkevig i avslutningen, og hans bidrag til at vi kan forstå denne historien og identiteen er det all grunn til å takke for.
