Historien om Elefantmannen er basert på den sanne historien om Joseph Merrick. Som levde i 1800-tallets England og ble omtalt som det mest frastøtende menneske som noensinne hadde levd. Den sjeldne sykdommen Nevrofibromatose gjorde ansiktet hans deformert, og Merrick ble i flere år vist frem i folkelige «freakshows» før en lege forbarmet seg over ham.
---
Teater
Elefantmannen
En gjendiktning av historien om Elefantmannen Joseph Merrick
Bearbeidelse og regi: Sargun Oshana
Scenografi og kostymedesign: David Gehrt
Video og musikk: O Future
Lysdesign: Martin Myrvold
Dramaturg: Ilene Sørbøe
Oslo Nye, Centralteatret
---
Legen fant ut at det skjulte seg et fintfølende og klokt menneske bak det skrekkinngytende utseendet. Mange har latt seg inspirere av den spesielle historien. Fra David Lynchs hjerteskjærende og tidløse filmatisering, til Broadway-stykker og skuespillere som David Bowie og Bradley Cooper i tittelrollen.
Egen vri
Når historien settes opp på Centralteatret gjør den irakisk-danske regissøren Sargun Oshana sin helt egne vri. Oshana som nylig fikk en likestillings- og mangfoldspris i Danmark for sitt teaterarbeid, har her byttet ut den vanskapte med en svart mann.
Slik forsøker han å gjøre historiens særegne utgangspunkt til noe langt flere kan relatere seg til. Hvordan oppleves det å ikke være en del av majoriteten? Hva gjør det med deg å bli sett på som annerledes, som noe skremmende eller unormalt?
Rasisme er et viktig tema, men på Centralteatret blir det behandlet på en for konstruert måte til at det resonnerer
— Kjersti Juul
Rasisme er et viktig tema, men på Centralteatret blir det behandlet på en for konstruert måte til at det resonerer. Vi observerer mer enn å bli dratt inn i skjebner, i en forestilling som blir i overkant maniert og skjemmes av litt for lettvinte løsninger og durende lyddesign. Den evige klisjeen som er fortalt så mange ganger i verdensdramatikken at den er i ferd med å bli en sannhet, hører også med i Oshanas nyskriving av historien: Presten er selvfølgelig ond.
Overtydelig budskap
Oscar Jean har et sterkt scenenærvær i rollen som Elefantmannen, men får lite å spille på. Teaterets maskeavdeling har også fått lite å gjøre, i stedet ser vi en helt normal mann – som alle ser på som unormal. Der det å være svart blir noe ekstremt og stygt satt opp mot den hvite majoriteten. Ensemblet har hvitmalte ansikter og kostymer som både gir assosiasjoner til sirkusdirektørers flosshatt og legers lange, hvite frakker – med klare hint til den faktiske historien om Joseph Merrick.
Mer enn å by på spill-scener mellom karakterene, gir forestillingen plass til lange stiliserte sekvenser. Ensemblet snakke-synger i kor og beveger seg som en truende masse rundt Elefantmannen i midten, men driver også publikumsfrieri med jazz-hands og showdans-lignende steg. På et tidspunkt maler de Elefantmannen hvit og kler ham opp i hvite klær mens de taktfast synger «La ham bli som oss!» Det blir både overtydelig og en smule langtekkelig, som om regissøren mater budskapet inn med teskje.
Hjerteskjærende
Virkelighetens Merrick døde av vekten av sitt eget hode da det falt bakover og han knekte nakken i søvne, 27 år gammel. Historien om livet til Elefantmannen er likevel langt mer hjerteskjærende enn hans død, og rommer muligheten for mange ulike versjoner. I David Lynchs nydelige filmatisering fra 1980 holdes det frem en rørende visjon om en ren form for godhet, som kan skimtes i de få, flyktige øyeblikkene verdens ondskap ikke overdøver alt.
Historien om Elefantmannen rommer muligheter for å reflektere over sin medmenneskelighet, til å konfrontere egne fordommer eller si noe om hvordan man kan frigjøre seg fra andres blikk. Når Centralteatrets versjon ikke treffer, handler det ikke om at Elefantmannen er svart, men at vi aldri kommer under huden på hverken han eller (med)menneskene rundt.
