Mange har gledet seg til oppfølgeren til Ingeborg Arvolas Kniven i ilden som kom ut for to år siden og som ga henne Brageprisen. Årets utgivelse, Vestersand, er nummer to i trilogien Ruijan rannalla – Sanger fra Ishavet, en saga som følger hovedpersonen Brita Caisa og den kvenske kulturen i Finnmark i andre halvdel av 1800-tallet.
Arvola har særlig høstet lovord for evnen til å formidle en for mange ukjent del av Norges historie, samtidig som hun går tett på enkeltindividets hverdagsliv med små og store dramatiske vendinger. Denne kombinasjonen odles videre i den ferske boka, som fengsler fra første side, bokstavelig talt.
---
Roman
Ingeborg Arvola
Vestersand
508 sider, Cappelen Damm 2024
---
Vi befinner oss nemlig i fengsel til å begynne med: en høygravid Brita Caisa sitter inne for sitt lidenskapelige forhold til den gifte Mikko. Beskrivelsen av den iskalde cellen og knugende sulten er til å ta og føle på. Arvolas sanselige språk er bærende for leseropplevelsen gjennom hele romanen. Om det er følelsen av slimet og riene som klemmer rundt Brita Caisas arm oppi magen til ei fødende ku eller lukta av nybakte brød på åpen ild, bringer skildringene oss tett på kroppen til livene langt unna oss i tid og sted.
Spenningsfylt og tettpakket
I samme fengsel sitter også Mikko, og lengselen dirrer i veggene som skiller paret ad. Han må imidlertid sone lengre enn Brita Caisa, og etter hun løslates og omsider finner husly, ligger spenningen i når og hvorvidt de vil gjenforenes. Når han kommer, skjer det som i et umerkelig rykk i fortellinga, og savnet og uroen som har blitt bygd opp, får ei tam forløsning. Den samme innvendinga kan sies om fødselen av barnet, Marja, hvor jeg savner mer følelser bak skildringene. For til tross for det sanselige språket, er det ikke så lett å komme innunder huden på Brita Caisa, enn så nært livet hennes historien holder seg.
Brita Caisa og Mikko har sin egen moral og sine egne syn på hva som er godt og ondt, men det lar seg ikke forene med sogneprestens dom
Likevel er disse drøyt 500 sidene spenningsfylte og tettpakket med gripende hendelser. Det forbudte paret har en drøm om ei tømmerstue, en tømmerpirtti, som blir romanens drivende prosjekt. Det kan høres lite ut, sett fra vårt moderne blikk, men Arvola er insisterende detaljert i vanskene med å få tak i tømmer og spiker, logistikken rundt å få frakta materialene til tomta, slepinga over snøen bak reinsdyra, og så dugnadsarbeidet med bygginga. Lite er mer tilfredsstillende enn å følge mennesker gjennomføre et arbeid, i hvert fall for denne leseren, og språket er så visuelt at jeg sitter igjen med bilder som om jeg har sett en dokumentarfilm.
Mellom tro og overtro
Som i første bok er det et nært forhold mellom den kristne tro og det man ofte omtaler som overtro. Brita Caisas helbredende evner stråler som varme ut av henne, og kombinert med naturmedisin, Fadervår og Bibelen berger hun flere liv. For henne fins det ikke et skille mellom sannhetene disse kreftene gestalter, og likeså er romanens behandling av dem sømløse og poetiske.
Bibelen, for eksempel, fungerer som en hjørnestein på tomta til stua deres, og som en lovnad om de gode tidene i vente, der hun forestiller seg hylla over døra hvor den skal ligge:
«Jeg skal legge et tørkle under Bibelen, et med pent mønster, og så kan den ene fliken henge ned med rysjene som kommer til å røre på seg når noen går ut eller inn døra. På hyllene til Enkel-Perra og Kne-Grete var i tillegg hvalbein, for ingenting er sterkere enn Guds ord og havets største skapning.»
Kirkas så å si patenterte ritualer og sakramenter blir også utsatt for en subtil, men merkbar kritikk
Sidestillinga av Guds ord og hvalen fins ikke blasfemisk i dette forholdet mellom naturens synlige underverk og det hinsidige åndelivet. Her kan man også spore en måte å forvalte jorda på som nettopp er ærbødig. Når hvaljakta er i utvikling med nye harpuner og sprengstoff, får vi se hvordan det enorme dyret lider en sakte død i øynene til Brita Caisa. Det ligger en sorg i denne utviklinga, enn så løfterik den er med sine sårt etterlengta verdier.
Kirkas makt
Kirkas så å si patenterte ritualer og sakramenter blir også utsatt for en subtil, men merkbar kritikk. Konfirmantene som snakker flytende norsk vies mer oppmerksomhet enn de som snakker finsk. Og det nyfødte barnet til Brita Caisa og Mikko blir døpt og samtidig dømt som uekte.
Det at Mikko stadig er gift til noen andre, er også en kilde til uro i fortellinga, hvor drømmen om tømmerstua hele veien føles for god til å være sann. Her kommer også kirkas dømmende blikk inn mot romanens slutt, og etterlater historien med en dramatisk vending som peker mot siste bok i trilogien.
Bak Arvolas møysommelige skildringer av tidligere slekters streben etter å etablere seg, ligger altså tankevekkende konflikter mellom en nedarva, jordnær kultur og det moderne storsamfunnets forsøk på å tøyle den. Brita Caisa og Mikko har sin egen moral og sine egne syn på hva som er godt og ondt, men det lar seg ikke forene med sogneprestens dom. For dem, mer enn drømmen om en egen tømmerstue, råder det imidlertid ingen tvil om at kjærligheten er størst av alt.
