Ouverturen til Wagners Den Flyvende Hollender starter i samme øyeblikk som Edward Gardner trer opp på dirigentpodiet, uten å vente på at applausen stilner. Operaens nye musikalske leder driver operaorkesteret nesten utålmodig energisk gjennom Wagners ledemotiv, og orkesteret på scenen svarer med overskudd og initiativ. Åpningen setter standarden for det som skal bli en tour de force på Operaens Hovedscene.
Uvanlig solid
Kveldens konsertversjon av Wagners berømte opera var en uvanlig solid framføring samlet sett. Solistprestasjonen fremsto som kraftfulle men nyanserte, og operaorkesteret viser igjen at de er på toppnivå. (De uheldige som ikke kunne være tilstede, anbefales å høre opptak av konserten som skal utgis av Decca Classics!)
---
Den Flyvende Hollender
Hovedscenen, Den Norske Opera & Ballet.
Spilles 22. - 24. august
Musikk og libretto: Richard Wagner
Musikalsk ledelse: Edward Gardner
Medvirkende: Lise Davidsen, Gerald Finley, Brindley Sherratt, Eirik Grøtvedt, Stanislas de Barbeyrac, Anna Kissjudit. Operakoret og Operaorkestret
---
Den Flyvende Hollender representerer en ny kompositorisk retning hos Wagner, og kveldens forestilling i Operaen ble fremført uten pause, slik Wagner opprinnelig ønsket for å skape en større helhet.
Sommeren 1839 opplevde Wagner en dramatisk sjøreise til London, der et kraftig uvær tvang følget til å søke tilflukt i Sandviken nær Tvedestrand. Ifølge Wagner selv var dette inspirasjonen for å skrive opera over legenden om Den Flyvende Hollender, om sjøkapteinen som må seile på verdenshavene til evig tid etter å ha spottet Gud. Den ulykkelige kapteinen kan kun reddes av kjærligheten fra en kvinne som forblir ham trofast til døden. Verket er det første som peker fremover mot det som ansees som komponistens modne stil (for eksempel Nibelungenringen), blant annet ved bruk av ledemotiv og fravær av definerte arier.
Energisk kontakt og passe rufsete
Musikken i Hollenderen har et relativt stort stilistisk spenn mellom dansende korpartier, følsomme solistpartier og ikke minst kraftige og dramatiske partier. Variasjonen i uttrykket kan være en utfordring for sangere og orkester, men spennet i uttrykk var kanskje noe av det mest vellykkede i kveldens forestilling.
Kveldens største opplevelse er, ikke helt uventet, Lise Davidsen
Gardners direksjon skaper energiske og passe rufsete korpartier, der særlig mannskoret utmerker seg med fyldig kraft i sjømennenes sang. Kontakten mellom orkester og dirigent virker inspirert og tilstede - musikerne spiller lett og elegant under hans ledelse. Orkesteret har også kraften som trengs i de dramatiske partiene, med raske løp i strykerne (og en særskilt god og distinkt klang i de mørke strykerne), og triumferende wagnersk pondus i blåserseksjonen. Gardner evner å holde intensiteten ved å gradvis bygge opp dynamikken over lange strekk, støttet av jevne tempi uten altfor mye endringer.
Fantastisk dirigent
Driven og energien er Gardners store styrke, og det er lett å la seg rive med og glede seg over den.
Samtidig opplever jeg at den stadige bevegelsen fremover gjør at vi mister noe av musikkens dybde og bredde. Gardner bruker i liten grad tiden til å utforme frasene, og de retoriske detaljene i de kortere frasene kommer ikke helt til sin rett. Han er en fantastisk dirigent med stort overskudd og kontroll, men han kunne stolt enda mer på sine musikere og skape en større trygghet og ro hos dem.
Imponerende sangsolister
Variasjonen i stiluttrykk som kreves i Hollenderen krever også sitt av sangsolistene, og det kan virke som de var valgt nettopp av den grunn.
Den kanadiske bass-barytonen Gerald Finley gjør en fantastisk rolle, både scenisk og musikalsk, som den plagede Hollenderen: smerten i stemmen er markant fra første tone, og en mørk men aldri hul klang gjør sangen direkte og tilstede. Spesielt må nevnes Operaens Eirik Grødvedt som synger åpent og naturlig i rollen som den unge styrmannen. Med tryggheten og stemmens bærekraft i Wagners musikk, viser han med dette at han behersker større roller utover gutterollene jeg har sett ham i til nå.
Davidsen på sitt beste
Kveldens største opplevelse er, ikke helt uventet, Lise Davidsen i rollen som Senta. Davidsen har allerede markert seg internasjonalt som en av de store stemmene i vår tid, med opptredener ved alle de store operahusene. Hver gang jeg hører Davidsen, opplever jeg en utvikling og noe nytt hos henne. Første gang jeg hørte henne, ble jeg begeistret over mørket hun også brakte med seg opp i de lyse partiene. Senere ble jeg overveldet av kraften i stemmen, men så også følsomheten i myke partier.
I Hollenderen har hun med seg alt dette, men i tillegg er alle tidligere spor av en tidvis tung klang og mørk vokalfarge, samt noen få tekniske hindre, nå helt borte. Hun kan uttrykke alle sjatteringer i følelsesregisteret, fra det skimrende sørgmodige til det insisterende kraftfulle. Stemmeklangen er på samme tid både enklere og rikere enn jeg har hørt henne før. Hun fremstår trygg, suveren og vakker.
Davidsen er nå på sitt aller beste – og kanskje er det likevel bare begynnelsen.
