Hva er egentlig en god gjerning? En udåd begått for å beholde en plass i fellesskapet? Å detaljstyre andre for å tjene en større mening?
I Kinds of Kindness utforskes spørsmålene med absurditeter og overskridelser.
Galskap og 20 oscarnominasjoner
Greske Yorgos Lanthimos var en lederskikkelse i det man gjerne kaller greek weird wave – sprø, drøye og samtidige alvorlige filmer lansert i kjølvannet av kaostilstanden Hellas befant seg i på 00-tallet.
Tiåret etter tok regissøren med seg sin faste manusforfatter Efthimis Filippou til Hollywood og lagde de ubehagelige, stjernespekkede og vanskelige plasserbare filmene The Lobster (2015) og Killing of a sacred deer (2017). Kostymedramaene The Favourite (2018) og Poor Things (2023) – skrevet av Tony McNamara – var noe lysere i tonen ble nominert til henholdsvis ni og elleve Oscar-priser.
Tredelt altertavle
Med Kinds of Kindness samarbeider Lanthimos atter med Filippou og resultatet er igjen mer kompromissløst, riktignok på høyt budsjett. Selv har regissøren beskrevet filmen som et triptyk – en tredelt altertavle. Og i tre barokke historier – alle satt til en verden som ikke riktig er vår egen – stifter vi bekjentskap med et broket persongalleri og valgene de tar:
En mann har nærmest fraskrevet seg styringen av livet sitt. Det er sjefen som tar alle avgjørelser; kaloriinntak, lesevaner, seksualliv, hårlengde; alt. Den ansatte premieres med tragiske trofeer fra konkurranseidrett: John McEnroes knuste tennisracket og Formel 1-kjøreren Ayrton Sennas blodige hjelm. Men når den overordnede ber undersåtten om å begå et drap, stilles det spørsmål ved identitet og lojalitet.
---
Film
Kinds of Kindness
Regissør: Yorgos Lanthimos
Drama/komedie
USA, 2024
---
En politibetjent er i sorg etter at kona, en marinbiolog, har forsvunnet på et oppdrag. Når hun kommer tilbake, er han usikker på identiteten hennes og presser henne til å kvitte seg med ulike kroppsdeler.
En sexfiksert kult leter etter en kvinne som kan vekke de døde – hun skal fungere som en gudinne for dem. Det blir en jakt på mer død enn liv.
Fri vilje
Vi befinner oss altså i en smått alternativ virkelighet som følger andre regler, men logikken (eller ikke-logikken) får aldri noen utdypning.
Stilen er ikke nødvendigvis subtil, ubehaget akkompagneres gjerne av guffen messing
Den urolige undertonen blir ikke mildere av at det samme ensemblet (blant andre Jesse Plemons, Willem Dafoe og Lanthimos-gjengangeren Emma Stone) spiller ulike roller i hver av de tre løsrevne kapitlene. Plemons – som også var glimrende i sin lille, men viktige rolle i Civil War – vant prisen for beste skuespiller da filmen ble vist i Cannes i mai.
Scenene tolkes med det dypeste alvor, men absurditetene er ment å kalle på latter og nøye tilmålt avsmak. Stilen er ikke nødvendigvis subtil, ubehaget akkompagneres gjerne av guffen messing: Er det «NO NO NO» vi hører det munkeaktige mannskoret forkynne?
Motivene er gjenkjennelige fra tidligere Lanthimos-filmer: Menneskelig behov for tilhørighet og for å kontrollere andre. Kinds of Kindness-hovedpersonene bestemmer seg for å gjøre det som er forventet av dem for å unngå å havne kulden. Det tas moralsk tvilsomme valg for å innynde seg, rollegalleriet utgjøres av skakkjørte sjeler på søken etter substans.
Det står ikke på ambisjonene: Filmen ønsker å si noe om fri vilje og eksperimenterer seg rundt hva det egentlig vil si å være et menneske.
Barnslig
Purist-fans av den greske filmskaperen har muligens mye å glede seg over, men det går an å innvende at han har fått i overkant med selvtillit etter Oscar-suksessene. Kinds of Kindness varer i tre snaue timer, men oppleves betydelig lengre.
Ja, kanskje det er den langmodige, tålmodighetsprøvende spilletiden som gjør at overskridelsene ikke riktig treffer de tiltenkte smerte- eller humorpunktene, at de i stedet kjennes smått … barnslige? Det er heller ikke slik at filmen setter i gang interessante tankerekker – eller kan anspore ditto samtaler – om ledemotivet: Balansering mellom tilhørighet og kontroll.
Lanthimos gjør det ikke lett for publikum
Tanken er kanskje at man ikke skal reflektere for mye, bare la seg rive med. Men Lanthimos gjør det ikke lett for publikum.
Kinds of Kindness har en klar kunstnerisk signatur og kunne ikke vært laget av andre enn ham. Historien er uforutsigbar, universet besnærende. For uforutsigbart og besnærende, kunne man sagt, Lanthimos’ film vil være gresk for store deler av publikum.
Det er forskjell på å ha selvtillit og å være selvopptatt, denne gangen er dessverre filmskaperen mest av det siste.
