Max innlevelse!

For en kritiker er det nesten bare å gi opp noe så trivielt som notatblokk i møtet med Furiosa: A Mad Max Saga. Man mister avgjørende detaljer og stunts verdt en norsk årslønn hvert sekund pennen bruker på å skrive noe fyndig om trojanske hester og Romerriket-aktige stridsvogner trukket av motorsykler.

Som de fleste spenningsfilmer, forsøker Furiosa å gjøre krav på hundre prosent av seerens konsentrasjon, det oppsiktsvekkende er at den lykkes. Hva er hemmeligheten bak denne altoppslukende lerret-magien?

---

Film

Furiosa: A Mad Max Saga

Action

Regi: George Miller

Med: Anya Taylor-Joy, Chris Hemsworth, Tom Burke

USA 2024

2 timer og 28 minutter, 15 år

---

Griser og pingviner

De to første Mad Max-filmene (1979 og 1981) gjorde internasjonal stjerne av australske Mel Gibson og satte samtidig standard for hvordan menneskeheten og jordkloden arter seg etter en katastrofe: Under en sviende ørkensol kjemper krigsherrer om knappe ressurser som vann, våpen og bensin, med improviserte, rimelig barske kjøretøy som viktigste aktiva.

Etter tredjekapitlet Mad Max: Beyond Thunderdome, forlot filmskaper George Miller fremtidsdystopiene til fordel for sjarmerende, men ikke nødvendigvis uforglemmelige barnefilmer om snakkende gårdsdyr (Heldiggrisen Babe og Heldiggrisen Babe i byen) og slagersyngende pingviner (Happy Feet og Happy Feet Two).

Svimlende fallhøyde

Forventningene var derfor ikke all verdens da Miller gikk i gang med produksjonen av Mad Max: Fury Road i 2010. Fem år senere, midt i Marvel-heltenes storhetstid, kom fasiten: Med dundrende driv og taktile, ikke-dataskapte effekter, hadde 70-åringen skapt en av forrige tiårs mest bemerkelsesverdige filmer, sannsynligvis nyere tids definitive actioneventyr. Ja, det går an å argumentere for at Fury Road var 2010-tallets beste film: Med en handling som i grunnen bare bestod av to omfattende biljakter, fikk atmosfæren, rollegalleriet og de mildt sagt spektakulære voldsomhetene all prioritet.

Denne gangen er fallhøyden svimlende

Forfriskende, i en tid der kappekledde helter, tids- og romreiser, laserstråler og jakt på evighetssteiner dominerte sjangeren.

Denne gangen er altså fallhøyden svimlende. Furiosa: A Mad Max Saga er bakgrunnshistorien til Charlize Therons heltinne fra forrige film – og på vei inn i Imax-salen var det bare å krysse fingrene: Miller hadde vel ikke tenkt å gi oss en grundig forklaring? Den største styrken til Fury Road var jo nettopp den fortellermessige tilbakeholdenheten, at mye av logikken i dette universet var overlatt publikum.

Myter og psykologi

Bruddstykker av nyhetssaker om en ødelagt verden setter stemningen allerede før første sekvens: En purung hovedperson kidnappes av barbariske motorsyklister med hodeskallehjelmer og moren legger ut på en halsbrekkende redningsaksjon. Deretter havner den voksne Furiosa, denne gangen spilt av Ana Taylor-Joy (Queen’s Gambit) i skvis mellom krigende klaner, først som fange av den bråkjekke Dementus (Chris Hemsworth), en høvding som fremdeles har noen svake spor av sivilisasjon i seg.

Det er mesterlig å fortelle en kompleks hevnhistorie nærmest utelukkende gjennom ypperlig koreografert action. Og som i forløperen gir ikke Miller ved dørene: Vi fortelles aldri hva som egentlig har skjedd med verden eller bakgrunnen for den primitive våpen-, olje- og matindustrien. Miljøene og rollefigurene fremstår gåtefulle, men det ligger mye historiefortelling og psykologi i de forseggjorte settene og i detaljene i kostymer og sminke - Miller er inspirert av teoriene til psykologi-pioneren Carl Gustaf Jung og mytologen Joseph Campbell.

Total innlevelse

Men ikke misforstå: Furiosa: A Mad Max Saga er langt fra noen intellektuell øvelse –den ekstremt energiske stilen og den nærmest grenseløse action-oppfinnsomheten (som fallskjerminnretningene og en roterende sleggekaster) skaper en popcorn-opplevelse av de helt sjeldne. Seeren står imidlertid i fare for å glemme å spise kinoens kioskvarer, ja glemme alt annet. Som notatboken.

Filmens fremste egenskap er den suggererende rytmen, en sjelden evne til å få publikums pust og hjertebank i takt med det som skjer. Miller skaper en særegen musikalitet av motordur, krigstrommer og voldelige sammenstøt - effekten er total innlevelse. Den eneste egentlige innvendingen mot Furiosa: A Mad Max Story er at den ikke er like overraskende og dermed like overskridende som Mad Max: Fury Road. Slik blir det når man bare konkurrerer mot seg selv.