Befriende latter med Fredrikssons fabrikk

Det er ikke til å komme bort fra at «Fredrikssons fabrikk» er et kommersielt publikumsfrieri, bygget på en NRK-suksess som hadde svimlende 2,3 millioner TV-tittere på det meste. Om teateret trekker publikummere under 45 gjenstår å se, men jeg har mine tvil.

Dramatiker Matilde Holdhus frir uhemmet til nostalgien og de som benket seg til i beste sendetid da serien gikk fra 1990-1993.

Som teater fungerer det overraskende godt. «Fredrikssons fabrikk» er basert på den britiske komiserien «The Rag Trade», men i en fornorsket versjon. Holdhus og regissør Gunnar Eiriksson gjør klokt i å legge til rette for en folkekomedie blått til lyst.

Samtidig som det komiske talentet til Oslo Nyes ensemble her får slå ut i full blomst, byr stykket også på noen evigvarende kamper.

Komisk register

«Fredrikssons fabrikk» er blottet for dyptloddende, «soul searching» materiale. Og fordi vi ikke skal inn i sinnets irrganger, men til en lettbent situasjonskomedie, står og faller mye på skuespillerne.

Å spille komedie er krevende, ikke bare i forhold til timing, men i karakterarbeidet som nedlegges. Her er de forskjellige karakterene nøye balansert opp mot hverandre, når historien fra den lille norske klesfabrikken, med bedagelige, streikelystne syersker og den lettere frustrerte svenske eieren, blir spilt ut.

Nærmest som en hommage til Elsa Lystad spiller Melina Tranulis rollen som den mutte Oddveig med fullstendig «deadpan», Karoline Schau er mer av ei kruttønne som gir godt driv til komediespillet, mens Helle Haugen får spille på hele sitt komiske register.

Hun har et spesielt godt øye til sjefen, samtidig får hun frem varmen overfor sine kollegaer, som trengs for denne karakteren som nok mange vil minnes Aud Schønemann i. I rollen som tillitsvalgte Pia blir Ingvild Holthe Bygdnes mer av en nordnorsk kraft som kan gi assosiasjoner til LO-leder Peggy, langt morsommere enn TV-originalen var.

Mens karakteren som klipperen Tommy (Marius Lien) her både kommer ut av skapet og byr på en historie som tar uante retninger.

Fornøyelig svorsk

Teatermanuset knytter seg til OL på Lillehammer: Det er lyst ut anbudskonkurranse på hvem som skal designe og sy kostymene til Kristin, Håkon og vettene, og tidspresset er stort. Med ansatte som ikke er kjent for å gå på akkord med egne rettigheter, oppstår det raskt interessekonflikter med sjefens store drøm.

Ikke minst kommer de i klinsj med Fru Fredrikssons plan om å tjene seg rik. Mari Hauge Einbu er et funn i rollen, der det forferdelige narsissistiske kombineres med sjarme, overbevisning og fornøyelig uttrykksfull mimikk.

I rollen som Herr Fredriksson viser også Andreas Stoltenberg Granerud hvilken stor komedieskuespiller han er. Der både svorsk värmlandsdialekt og kuet kroppsspråk, gjør han mer til en søt gubbe med omsorg for sine syersker, enn slik vi husker den dypt irriterte Magnus Härenstam fra TV-serien.

Egen vri

Scenografien utgjør et bakteppe med hengene klær, som brukes til entreer og sortier. Et litt flatt scenebilde som åpner seg opp mot slutten, der den nye, triste verden på Grünerløkka med neonlys, intetsigende musikk og en bar under «dekke» av å være klesfabrikk finner sted.

Slutten er overraskende dyster, og viser Holdus´ vilje til å gjøre sin egen vri. Ikke minst tar hun opp ting i tiden som blir til morsomme anakronismer når det er satt i et 90-talls univers. Det være seg bruk av ord som mansplaining, sviping på (fast)telefon eller varslingssaker, som det garantert var langt færre av på den tiden.

Mer alvorlige temaer som verdien av (arbeids)fellesskap, utnyttelse av billig arbeidskraft og barnearbeid i Bangladesh, er også en del av teaterforestillingen, uten at humoren noen gang går på bekostning av moralske pekefingre.

Bakpå

Må teateret ha en større grunn til å sette opp noe enn for å få flest mulig til å le? Man skal ikke kimse av folkehelse-perspektivet i den befriende latteren midt i en mørk tid. Den første halvtimen blir likevel seig fordi regien ligger bakpå. Man savner rapiditeten og fremdriften som en komedie som dette trenger, og latteren uteblir.

Jeg mistenker at det er et slags forsøk på å etablere karakterene, men dette ligger jo allerede i teaterpublikummets underbevissthet og minner. Heldigvis kommer Herr og Fru Fredriksson inn som «reddende engler».

Scenen der de snakker om fremtidsdrømmer, der hun tvinner ham rundt lillefingeren på finurlig vis, og de til slutt ender opp i et musikalnummer på sykkel, er uhyre godt komediespill. De vinner publikum tilbake, og herfra og ut flyter det underholdende av gårde til forestillingens mer mørke slutt.

---

TEATER

«Fredrikssons fabrikk»

Av Matilde Holdhus

Forestillingen er basert på “The Rag Trade” av Ronald Wolfe og Ronald Chesney

Norsk format tilretteleggelse av Andreas Markusson

Regi: Gunnar Eiriksson

Scenografi: Gjermund Andresen

Kostymedesign: Stine Bergo

Lys: Mathias Langholm Lundgren

Maskeansvarlig: Ingfrid Vasset

Dramaturg: Marianne Sævig

Oslo Nye, Centralteatret

---