Anmeldelser

Et ordinært hevndrama som imponerer visuelt

ANMELDELSE: Dune II spør på ny om helten Paul er den Messias som det undertrykte ørkenfolket venter på. Svaret gjør ham ikke til en frelser i kristen forstand.

---

Film

Dune II

Eventyr / Drama / Sci-Fi / Action

Regi: Denis Villeneuve

Med: Florence Pugh, Rebecca Ferguson, Timothée Chalamet, Zendaya, Christopher Walken, Austin Butler, Charlotte Rampling, Josh Brolin, Stellan Skarsgård, Dave Bautista, Javier Bardem, Léa Seydoux

USA 2023

2 timer 46 minutter

Aldersgrense: 12 år

---

Eventyr- og science-fiction-drama – fra Stars Wars til Ringenes Herre – bygger på en fast fortellingsformel: I et fantasiunivers vil en ond hersker knuse alle gode krefter. Da må modige helter overvinne sin frykt og gå inn i en kamp på liv og død.

Slike dramaers enorme tiltrekningskraft på et moderne filmpublikum skyldes at formelen er pakket inn i storslagne visuelle scener med gedigne slåsskamper. Kjente skuespillere opptrer i fantasirike kostymer, og animerte fabelvesener overvelder stadig seeren.

Eventyrfortellingene er støttet opp av et tøyelig tankegods slik at flest mulig skal kunne godta filmens eksistensielle og religiøse tanker.

Dune-universet

Den amerikanske forfatteren Frank Herbert skrev science fiction-romanen Dune i 1965. Grunnformelen er lett gjenkjennelig: I en galakse i år 10191 slåss den onde Keiseren og hans krigere for å stjele en viktig ressurs fra ørkenplaneten Arrakis. Det handler om et krydder kalt melange, et hallusinogen som gir brukeren større vitalitet og økt bevissthet. Keiseren benytter den maktsyke baron Harkonnen og hans sønner til å utvinne krydderet.

Melange gjør det også mulig å reise rundt i galaksen. I Dune I (2021) forlot helten Paul Atreides og hans mor Jessica planeten Caladan etter at Pauls far ble drept av Harkonnen. Etter å ha ankommet Arrakis slo de seg sammen med ørkenfolket frimenene som har knallblå øyne og taler et arabiskklingende språk. Frimenene slåss for å berge krydderet fra Keiserens grådige menn.

Det undertrykte ørkenfolket tror på en hellig profeti som varsler ankomsten til en Messias-skikkelse, Lisan-al-Gaib. Kan den adelige Paul være frelseren fra utenverdenen som skal berge planeten Arrakis og skape fred? Paul avviste det i Dune I, nå i Dune II stilles spørsmålet igjen. Han vokser inn i rollen som modig opprørsleder for frimenene. Det ideologisk-religiøse tankegodset skal jeg komme tilbake til.

Dune II

Visuelt imponerende

Det jeg virkelig liker med Dune-filmene, er de overdådige naturscenene, filmet i Jordans ørken Wadi Rum. Paul og Jessica lærer å forsere sanddynene på dansende vis for ikke å vekke opp noen livsfarlige ormer som bor i grunnen. Klipper, huler og trange fjellpass blir gjemmesteder for ørkenkrigerne. De kyndigste frimenene lærer Paul kunsten å ri på sandormer. Filmens mest praktfulle scener viser slike ritt, imponerende framstilt i form av animasjoner og spesialeffekter kombinert med opptak der skuespillerne har fått sand kastet i øynene.

Regissør Denis Villeneuve byr på en gjennomarbeidet fargeskala. Grått og svart dominerer i dystre bygninger som utgjør de ondes gemakker, samt et gedigent kolosseum der dødelige kamper arrangeres. Anleggene, fylt med undersåtter som adlyder blindt, gir assosiasjoner til fascistisk mellomkrigsarkitektur.

Desto mer virkningsfullt er frimenenes blå øyne mot ørkenbrune omgivelser, men også den knallblå væsken som suges ut av sandormene på spektakulært vis, kalt Livets vann. Drikken er dødelig, men mystisk nok kan den som drikker, våkne til liv igjen.

Fascinerende

Villeneuve har engasjert et knippe berømte filmskuespillere for å levendegjøre skikkelsene: Christopher Walken som iskald Keiser, en til det ugjenkjennelige maskert Stellan Skarsgård som baron Harkonnen, Austin Butler som hans uhyggelig maktsyke sønn og Charlotte Rampling som skummel prestinne. På de godes lag spiller Javier Bardem en troende geriljaleder, Zendaya er en nydelig frimenheltinne, Timothée Chalamet en vakker og utholdende helt, og Rebecca Ferguson en Jessica med vaklende lojalitet. Flere kunne vært nevnt, men summen er at ensemblet fungerer.

Mye komplisert tankegods introduseres i altfor kortfattede glimt

—  Kristin Aalen

Irriterende

I mitt resymé gjenga jeg bare en essens av det Dune-eventyret rommer. Irritasjonen vokser hos meg over at mye komplisert tankegods introduseres i altfor kortfattede glimt. Som dette: Ved Keiserens hoff finnes et prestinneskap fra Bene Gesserit-stammen. Frimenheltinnen Chani er dypt skeptisk – hun ser på religion som et farlig middel til å holde massene under kontroll. De autoritære prestinnene leder et avlsprosjekt for barn som kan bli Kwisatz Haderach, det vil si individer som kan se inn i framtiden og være på to steder samtidig. Besitter helten Paul slike egenskaper?

Og hva innebærer det at han hylles som Messias-figur som kan lede ørkenfolket til paradis? Det handler iallfall ikke om at han blir en Kristus-skikkelse som forkynner «elsk deres fiender». Når Paul drar for å slåss mot galaksens onde herskere, ender Dune II i et klassisk amerikansk hevndrama – den mest velbrukte formelen når onde gjerninger skal gjøres opp.

Annet er ikke å vente av et actioneventyr som trolig skal bli en trilogi. Nr. 2-filmen ender med mange uavklarte tråder som roper på en Dune III, noe Villeneuve har uttalt at han håper å få lage. Jeg ser gjerne en tredje film med skjønne sanddyner og ville ormeritt, men har små forventninger til det ideologiske budskapet.




Kristin Aalen

Kristin Aalen

Kristin Aalen er frilans film- og scenekritiker og har skrevet filmanmeldelser for Vårt Land i en årrekke. Hun bor i Stavanger.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Anmeldelser