Starter jubileumsåret med de sju dødssyndene

Ved inngangen til Galleri Brandstrup i Oslo henger det akkurat nå et bilde som det ikke er så lett å rive seg løs fra, om man først begynner å se. Solrose er datert 2023. Altså er det et rimelig nytt bilde fra Håkon Bleken, som 9. januar rundet anstendige 95 år.

Solrose er en collage, en teknikk Bleken har holdt liv igjennom store deler av kunstnerskapet. Utklipp fra aviser settes sammen i et lappeteppe som han så maler på. I Solrose trekkes blikket mot det blå feltet med solsikken, det grønne lyset, det stiliserte ansiktet og hånden. Deretter trer de snøkledde fjellene i frem. Hvitt mot svart. Et vårbilde.

Og et bilde til støtte for folket i Ukraina, forstår vi. Med det gule mot det blå, og med solsikken – som er landets nasjonalblomst.

Går du tettere på, ser du avisoppslagene bedre. Budskapene i dem kan man velge å henge seg opp i, eller ikke. Bildet er uansett kontrastfylt: Aktualitet og dagsorden møter evighet og det sirkulære. Det høres ut som en klisjé, men det fungerer.

Hos Bleken fungerer det ofte slående bra.

Jubileumsvinter

I løpet av året markeres en av Norges aller mest kjente nålevende kunstner med hele ti utstillinger rundt om i hele landet. Nasjonalmuseet har hatt en såkalt pop-up-utstilling med kulltegninger, som gjentas i mars. I Blekens hjemby Trondheim viser Galleri Ismene et stort antall grafiske serier, blant dem De syv dødssynder fra i år (!).

Like før jul kom dessuten boken Håkon Bleken. Collage ut på forlaget Press. Bak utgivelsen står kunsthistoriker Karin Hellandsjø, som med faglig stødighet fører oss gjennom både collagekunstens historie og Blekens motiver. Visuelt sett er dette en feinschmeckeropplevelse som virkelig yter Blekens fargesterke collager respekt.

Samfunnsengasjementet og måten Bleken forbinder nåtidige traumer med historiens – og kunsthistoriens – lange linjer, er en rød i collagekunsten. Vi ser det i bildeserien Dødens ø (2012–2016), om tragedien på Utøya i 2011. Og i Korsveien I-XV (1975–1976), som Bleken utførte for St. Olav domkirke i Trondheim.

---

Kunstbok

Karin Hellandsjø

Håkon Bleken. Collage

160 sider, Press 2023

---

Fra Golgata til Vietnam

Collagene i Korsveien viser Jesu lidelsesvei, Via dolarosa. I den katolske kirke markeres korsvei-ritualet med fjorten såkalte stasjoner, eller tablåer, i kirkerommet. Bleken la senere til en femtende stasjon, «Oppstandelsen».

«Jeg ville lage Korsveien som samtidige bilder, ikke historiske. Jeg ville ikke lage meditasjonsbilder, men bilder som fikk folk til å skjønne sin egen samtid gjennom det religiøse,» har Bleken selv sagt om prosjektet (sitatet er gjengitt i boken).

For å knytte an til samtiden, bruker kunstneren foto og utklipp av reportasjer fra blant annet Vietnamkrigen, fra andre verdenskrig og fra Pinochets og Francos regimer. Bildene er overmalte i brune, blå, grønne og gule nyanser. De er fulle av kjempende mennesker og av død, flukt, lidelse og sorg.

Iblant brytes folkemassene opp av uttrykksfulle ansikter. Eller en hånd, som i «Jesus mottar korset». Fotografiet Bleken har brukt viser en avrevet hånd hengende på et piggtrådgjerde, en bilde han benyttet seg av flere ganger. Her lar kunstneren lar den avrevne hånden holde korset. Det er rått, direkte, ubehagelig og symboltungt.

Det er rått, direkte, ubehagelig og symboltungt

Korsveien var et banebrytende verk i sin tid, påpeker Hellandsjø. Serien er politisk engasjert og konfronterende, men har også et universelt budskap og en tydelig forankring i den kristne bildetradisjonen.

Folkeopplysning

Collage innebærer å klippe opp og sette sammen igjen på nye måter. «Ukunsterlige» materialer, som aviser og andre trykksaker – men også husholdningsartikler, skrot og avfall er blitt tatt inn i kunsten via collagen. Med andre ord: En kunstform egnet til å utfordre måten vi ser ting på.

Collagen må sånn sett kunne kalles en passende tradisjon for Bleken å bevege seg i, og Hellandsjø gjør en viktig jobb når hun ser bildene hans i sammenheng med kunstnere som har gått før ham. Bleken er heller ikke den eneste som har latt det kristne bildespråket møte lidelse i vår tid. Hellandsjø peker på lignende spor hos blant andre norske Jakob Weidemann.

Ikke minst er det fint å bli minnet på Marc Chagall-utstillingen «Verden i opprør» på Henie Onstad Kunstsenter i fjor vår. I flere av bildene fra 1930 og -40-tallet knytter Chagall korsfestelsen til holocaust.

---

Håkon Bleken

Født 9. januar 1929 i Trondheim.

Jobber med både maleri, kulltegning, collage, glassmaleri, grafikk og bokillustrasjoner

Gjennombrudd i 1971 med en serie kulltegninger kalt «Fragmenter fra et diktatur»

I anledning 95-årsdagen skal Bleken ha utstillinger i Oslo, Trondheim, Son, Bodø, Stavanger, Flekkefjord, Rosendal og Tromsø

---

Friske fraspark

Bleken jobber fremdeles med collage, og presenterer flere ferske eksempler i utstillingen «Sagt på en annen måte» på Galleri Brandstrup. Det er i grunnen ganske deilig å se alle avisutklippene som her er dyttet inn. Papiravisen har, i alle fall på papiret, lenge sunget sin svanesang.

Kanskje skal vi ta det som en hyllest til den fysiske avisen, som tross alt fremdeles er hovedkilde til nyhet og analyse for mange. La oss her bare kort nevne collagen Avisleseren fra 2023, gjengitt i Hellandsjøs bok, der vi kun ser beina til en mann gjemt bak en stor avis og flankert av flere utklipp.

---

Utstilling

Galleri Brandstrup

Håkon Bleken: «Sagt på en annen måte»

Står fra 11. januar til 3. februar

---

Avisredaksjonens tilstand, og dens nedprioritering av kulturstoff, engasjerer i alle fall kunstneren. I det ganske blodfrekke portrettet Kulturredaktøren, med innskriften «En sjefredaktør grubler over et fremmedord», titter Adresseavisens Kirsti Husby undrende ned på ordet «kultur», skrevet med store, røde bokstaver.

Bleken bryr seg om det som skjer i trønderhovedstaden, og han kan også bli irritert, opprørt. Da er ikke veien inn i kunsten nødvendigvis så lang. Det kan den offentlige ansatte som i fjor fratok ham førerkortet trolig skrive under på. I Dame som elsker førerkort holder hun førerkortet opp i luften med et tomt smil.

– Jeg har ikke én prikk! Ikke én påtale! En mann i nabolaget her hadde førerkortet til han ble 103, kommenterer Bleken til Morgenbladet i anledning saken.

Vi fødes og vi dør

Utstillingen på Galleri Brandstrup er verdt å bruke tid på. Det myldrer av detaljer og referanser i verkene. Sett fra avstand kan collagene ligne kubistiske komposisjoner, mens maleriene har trekk fra ekspresjonismen og surrealismen. Det smeller og dirrer i farger og stemninger.

Det smeller og dirrer i farger og stemninger

Bleken er ikke redd for å berøre de store, eksistensielle temaene. Døden er ofte nærværende, som i Mot kveld, der et menneskeskjelett, eller i alle fall en hodeskalle, og et dyrekadaver hviler under jorden. Ser man nærmere etter, kan formen der nede i jorden ligne en engel.

I collagen Enten eller møtes livets start og slutt ansikt til ansikt, i det en kvinne holder et nyfødt barn frem mot hodeskallen. Ut av død fødes nytt liv. Verden spinner videre.

Dødssyndene

Håkon Blekens siste og rykende ferske trekk er serien De syv dødssynder (2024). Med disse trykkene og maleriene tar Bleken igjen fatt i bibelsk tematikk. Hovmod, misunnelse, latskap, sinne, grådighet, fråtseri og utukt velter seg ut og trekker seg inn i mørke og urolige komposisjoner.

Hovmod, misunnelse, latskap, sinne, grådighet, fråtseri og utukt velter seg ut og trekker seg inn i mørke og urolige komposisjoner

Sjelekvalene sender tankene i retning Edvard Munch, ikke minst «Hovmod», der flammene slikker oppover en stakkars kropp. Skikkelsen i flammen holder et kort opp i været. Kunstneren selv, med førerkortet, slår Tommy Olsson fast i sin anmeldelse av utstillingen i Klassekampen.

Galleri Ismene skriver at dødssyndene er en naturlig forlengelse av Blekens «Meditasjoner over Dantes Inferno» fra 2022, som ble gitt ut i bokform av Solum Bokvennen. Og skal vi tro galleriet, markerer de også slutten på arbeidet med Den guddommelige komedie, ettersom «Paradiset ikke fenger Blekens interesse på samme måte som Helvetet og Skjærsilden …»

Mørkt skal det være. Men ikke uten strimer av lys. Og humor.

Omtalen av De sju dødssynder er basert på tilsendte foto av verkene. Vårt Land har ikke besøkt utstillingen på Galleri Ismene.