Anmeldelser

Maksimal magi!

Skal du se én familieforestilling denne julen, er anbefalingen klokkeklar: Det er på Oslo Nye den varme teatermagien finner sted.

Når Oslo Nye Teater inviterer til årets juleforestilling, skaper de en lun, inkluderende atmosfære allerede før forestillingen har startet. Et dekorativt klede i varme rødtoner er spent opp under balkongen, og strekker seg rundt publikumssalen og bak scenen.

Her var det veldig koselig, konstaterer mine medbrakte små. Mer enn å være på teater, føles det som vi setter oss tett sammen i en lun stue. Å dra scene og sal sammen i en helhet fungerer dessuten godt for et stykke som også er en metaforestilling: Christiania Tivoli var et underholdningssted som åpnet i 1877 i bydelen Pipervika, omtrent der Oslo rådhus ligger i dag.

Tivoliet samlet folk på tvers av alle samfunnsklasser. Skuespillere, artister og dyr ble hentet inn fra hele verden for å holde forestillinger, og ikke sjelden sto det kvinner med skjegg eller «sterke menn» på plakaten. Det er dette historiske bakteppet manusforfatter Kjetil Indregard på elegant vis spinner historien til Kristiania Magiske Tivolitheater ut fra.

Nyansert skurk

Det er unektelig noe Dickensk over fortellingen om den poliorammede fattiggutten Luka som mangler det meste i livet, men har evnen til å drømme stort og sans for tryllerier og magi. Pøbelungene i gata plager ham, men en ny verden av samhold åpner seg når Luka blir kjent med de foreldreløse barna som arbeider på et gammelt teater.

I kulissene truer teaterets eier, den fisefine og velstående fru Butenschøn, som er i fred med å gå tom for penger. Henriette Faye-Schjøll spiller henne akkurat passe slem og full av nyanser, der vi aner angsten bak «ondskapen» – frykten for selv å ende i rennesteinen.

Når fru Butenschøn oppdager at teateret er på etterskudd med betalingen, truer hun med utkastelse hvis de ikke har pengene innen 24. desember!

Beholder essensen

Mer enn å spille opp under julen som Jesu fødsel, målbærer forestillingen kristendommens viktigste tankegods – nestekjærlighet. Ikke minst vet Indregard å spille på noe som trolig spøker i bevisstheten til alle barn: Frykten for å bli foreldreløs.

Manuset er opprinnelig skrevet som julekalender for NRK, og høstet gode kritikker da den ble sendt julen 2021. Det kan fort bli krøll i veven av korte og lange handlingstråder, når man må nøste det ut over svimlende 24 episoder.

Selv om TV-versjonen lyktes godt, føles historien befriende mer effektivt fortalt som teater. Her er det gjort et grundig dramaturgisk arbeid, nærmest som å skvise en okse inn i en buljongterning. Essensen er beholdt uten å miste noe vesentlig av syne. Regissør Frede Gulbrandsen følger opp med godt driv der vi også får følelsen av å bli kjent med fortellingens mange personer og intriger.

Kreativt

Scenograf Gjermund Andresen får maksimalt ut av Oslo Nye, som i utgangspunktet er et trangt og lite teater. Med raske skift og enkle grep tas vi fra overdådige vestkanthjem, der direktørbilder av menn med store mustasjer, skifter plass med klesvasken som heises ned og vi med ett befinner oss i arbeiderklassens bakgård.

Det trengs ikke mer enn en kakkelovn til før vi føler oss hjemme hos Luka og faren. Mens magi oppstår når scenegulvet heises og vi stiger ned i kloakksystemet. Bryske politikonstabler på balkongen og flere entreer fra salen, byr også på sitrende underholdning for de minste.

Dessuten er historien som skapt for scenen, der akrobatikk, trylling, sang- og dansenumre blir en naturlig del av hendelsesforløpet.

Historien som skapt for scenen

—  Kjersti Juul

Rørende scener

De viktigste og vareste øyeblikkene fra TV-serien blir tatt godt vare på.

Teaterversjonen er fylt med små scener, som likevel rommer så mye. Som når den introverte faren (Eldar Skar) til slutt klarer å si at han er glad i sønnen sin. Det litt komiske, men varme portrettet av nabokjerringa som bryr seg (høyst underholdende spilt av Helle Haugen.) Eller scenen der man aner skjebnen til kvinnen som har mistet barnet sitt som gravid, men i møte med lille Werther (Vegard Strand Eide), faller på plass med sin uforløste morskjærlighet.

Dette kunne fort blitt sentimentalt og klisjefylt, men føles i stedet rørende og ektefølt. Igjen viser Ingvild Holthe Bygdnes hvilken stor skuespiller hun er.

Ferdinand Falsen Hiis

En stjerne

I et allerede knallsterkt skuespillerensemble, stråler Ferdinand Falsen Hiis som den største stjernen av alle, i rollen som Luka.

Her er god underholdningsverdi i trylletriksene han nervøst rister ut av ermet, og stor troverdighet som krøpling. Et av mange høydepunkt er hans livsbejaende krykke-dans (!), men først og fremst evner Hiis å skape en komplekst karakter vi blir glad i. Luka er både følsom og sterk, usikker og proppfull av pågangsmot.

Her har norsk teater fått en skatt som har utviklet seg og gjort prisbelønte roller i Danmark. Håpet er å få se mer til Ferdinand Falsen Hiis på norske scener fremover.

Her har norsk teater fått en skatt som har utviklet seg og gjort prisbelønte roller i Danmark

—  Kjersti Juul

Lange linjer

Julen er en tid for å trekke lange linjer og minnes slekters gang. At «Kristiania Magiske Tivolitheater» er lagt hundre år tilbake i tid, er et klokt grep.

Selv om ingen barn anno 2023 trenger å halte rundt i Oslos gater som følge av polio, føles likheten påtrengende: Vi lever i en tid der forskjell i økonomi og levekår for barn i verden vokser seg skremmende stor.

Skal man se én familieforestilling denne julen, er anbefalingen klokkeklar: Det er på Oslo Nye den varme teatermagien finner sted.

---

Teater

Kristiania Magiske Tivolitheater

Etter en idé av Atle Knudsen

Dramatisert for scenen av Kjetil Indregard

Musikk av Sindre Hotvedt

Regi: Frede Gulbrandsen

Scenografi: Gjermund Andresen

Kostymedesign: Anette Werenskiold

Koreografi: Thea Bay

Dramaturg: Marianne Sævig

Kapellmester: Trond Lindheim

Oslo Nye Teater, Hovedscenen

---

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser