Anmeldelser

Da kronprinsen møtte Kjetil Østli

Tronarvingen trer tydelig frem i Kjetil Østlis nye biografi. Men boken bruker også pinlig mye tid på å beskrive Østli selv.

Kjetil Østli er klar over at det er vanskelig å skrive gode kongebiografier. Så klar over det at han allerede i forordet av Haakon – Historier om en tronarving forteller at venner advarte ham mot å skrive den autoriserte biografien om kronprinsen. Skriver man om en avdød kongelig, har man i det minste friheten til å gjøre noen sleivspark, noe Tore Rems trebindsverk om kong Olav er et godt eksempel på.

En lys, levende tronarving, derimot, vet å veie sine ord. Sjansen for at en slik biografi blir et tannløst, lett smiskende produkt, er stor, ikke minst fordi den ferdige teksten må godkjennes av slottsmaskineriet.

God observatør

Den erfarne portrettøren Østli vet alt dette, men har bestemt seg for å forsøke likevel, nesten mot sin vilje, virker det som. Han lar kronprinsen selv føre ordet i jeg-form i store deler av boken. Selv er Østli forteller i uavhengige passasjer, der han beskriver sine møter med tronarvingen og observerer kronprinsens gjøren og laden.

---

Haakon

Biografi

Kjetil S. Østli og H.K.H. Kronprins Haakon

Haakon. Historier om en tronarving

560 sider, Cappelen Damm 2023

---

Østli er en usedvanlig god observatør. Han klarer virkelig å skape en følelse av hvem den reserverte tronarvingen er, til tross for at boken inneholder få avsløringer eller ukjente opplysninger. Østlis kronprins er en mann som jobber som en hest, sjelden drikker brus eller vin, knapt spiser snacks og ofte snakker lik en artikkel på forskning.no.

En mann som på spørsmål om når han «kjenner anstrøk av lykke» svarer: «Det kjennes i hele deg når et lykkeøyeblikk inntreffer. Vi mennesker er programmert til å føle oss bra når vi får til noe, og vi belønnes med gode følelser når vi er forelsket, opplever vennskap eller harmoni i familien.»

For mye Østli

Denne analytiske, reserverte og litt upersonlige væremåten virker å være gjennomgående. Det har uten tvil vært utfordrende å vokse opp som tronarving, og kronprinsen forteller blant annet om noen vonde år på barneskolen. Som voksen har han forsøkt å fylle rollen med en beinhard arbeidsetikk og en enorm kunnskapstørst.

Samtidig har han selvironi, empati og et skarpt blikk; kronprinsen er rett og slett en imponerende person. Alle disse dynamikkene fanges godt av Østlis penn.

Dessverre stoler ikke Østli på at observasjonene han gjør av kronprinsen er sterke nok til å bære biografien. Kronprinsen byr ikke alltid på seg selv, og Østli tyr dermed til det eldste trikset i journalistboken: Han bruker seg selv for å lage spenning, humor og minneverdige situasjoner.

Dessverre stoler ikke Østli på at observasjonene han gjør av kronprinsen er sterke nok til å bære biografien

—  Ingeborg Misje Bergem

Relativt lange passasjer i biografien blir dermed brukt på at Østli synes det er flaut at kronprinsen er i bedre skiform enn ham, at han gremmes over at han har møtt opp på Skaugum i mørke jeans, eller at han føler seg bustete på håret under kronprinsparets London-besøk. Og hvorfor trenger leseren å vite at også Østli var på Quart-festivalen i 1999?

Historier om en tronarving er derfor i for stor grad en bok om hvordan Kjetil Østli synes det er å skrive biografi om kronprinsen. Aller tydeligst blir det i en passasje der Østli skjemmes over å være dårlig forberedt til et intervju. Kronprinsen avslører ham, og blir taust irritert. Østli konkluderer med at selv om han kan «litt om mye», kan kronprinsen «en del om veldig mye».

For lite kontekst

Denne innsikten belyser et av problemene med biografien. Østli tilhører en generasjon journalister som spesialiserer seg i rørende og medrivende historier om enkeltmennesker, ikke i grandiose samfunnsanalyser. I denne boken skal vi bli kjent med enkeltmennesket Haakon Magnus.

østli og krp Haakon

Men når det kommer til kongelige, er det som regel ikke enkeltmennesket som er det mest interessante. Dronning Elizabeth fremsto ikke som et utpreget spennende menneske, men er likevel uendelig fascinerende fordi hun speilet Storbritannia og Storbritannia speilet henne tilbake.

Dette aspektet forsvinner i Haakon – Historier om kronprinsen. Det er selvfølgelig tankevekkende å lese om hvor vanskelig kronprinsen og kronprinsessen hadde det i tiden før de giftet seg. Men det virkelig interessante er likevel hvordan kronprinsparets bryllup var et paradigmeskifte i det norske samfunnets forhold til samboerskap og alenemødre. Eller hvordan kronprinsens bryllupstale er et av de klareste offentlige eksemplene vi har på hvordan et moderne, likestilt parforhold ser ut.

Østli nevner disse hendelsene, men er mer opptatt av hva kronprinsen føler om dem enn hva de betyr.

kronprinsparet

Takk og lov for Mette-Marit!

Kronprinsesse Mette-Marit lyser opp biografien i passasjene hun er med i. Kronprinsessen kommer med innsiktsfulle beskrivelser av kronprinsen, og fremstår som hans sterkeste støttespiller og kritiker.

Boken hadde nok hatt godt av en dose av kronprinsessens lite selvhøytidelige ærlighet

—  Ingeborg Misje Bergem

«That’s everything that’s wrong with our relationship», sier hun om kronprinsens mobilbakgrunnsbilde av ham selv på surfebrett. Slike betraktninger sier mer om kronprinsfamilien enn Østlis evinnelige utlegninger. Et annet høydepunkt er da kronprinsessen punkterer Østli og kronprinsens «bromance». De to mennene diskuterer serien «Limitless», som handler om hvordan forskningen sier man kan leve så lenge som mulig. Kronprinsessen er ikke videre begeistret:

«Den serien er noe av det dummeste jeg har sett på en stund. Machomenn i bar overkropp sendes ut på eventyr rundt i verden for å dyrke egoet sitt. Det er hva jeg ser.»

Haakon – Historier om en tronarving hadde nok hatt godt av en dose av kronprinsesse Mette-Marits lite selvhøytidelige ærlighet. Og en ganske mye mindre dose av Kjetil Østli.

Få aktuelt bokstoff fra Vårt Land til din e-post. Meld deg på vårt nyhetsbrev her:

* indicates required
Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser