Den ensomme gladkongen

Den enorme opplevelsen av tap og kjærlighet som vi har vært vitne til ved dronning Elisabeths død vil noen av oss kjenne igjen fra vel tretti år tilbake, da kong Olav V døde. Også den gangen føltes det som grunnen vaklet under oss og noe av tryggheten var borte.

«Han hadde egenskaper som gjorde ham til noe nær den perfekte konge i et konstitusjonelt monarki i et lite, demokratisk land oppe mot Nordpolen.» skriver Tore Rem i siste bind av sin biografi om kong Olav V, som dekker det Rem kaller «monarkiets gylne tiår».

«Blid og trivelig.» «Alltid opplagt og smilende, alltid i godt humør, alltid vennlig og full av omtanke, alltid verdig og kongelig». Slik ble han karakterisert i samtiden.

«Slik ble han skapt i folks bilde», skriver biograf Rem. Han sier at kongen ble et speilbilde av oss, av hvordan vi ønsket å se oss selv.

Ikke glansbilde

Dette var kongen som myte, som institusjon. Men hva med mennesket bak institusjonen? Det er vanskelig å få tak på. Kongen var omgitt av en diskresjonskultur som fortsatt gjør seg gjeldende. Og han gjorde det han kunne for å skjule sine spor. Ikke fordi han hadde noe å skjule, tror Rem. Men fordi han ikke ville forstyrre bildet av institusjonen med det private.

Likevel er denne biografien langt mindre av et glansbilde enn tidligere kongebiografier, og også åpnere enn det som har vært vanlig i offentlig omtale av kongen.

Rem skriver om Olavs raseriutbrudd, hans pedanteri, hans alkoholbruk, at han stadig sovnet, også i offisielle sammenhenger. Egentlig nytt er det ikke. Men det som tidligere har vært forsiktig antydet, skrives nå rett ut. Man visste det, men det burde ikke sies. Da NRK i 1965 sendte noe som ble oppfattet som en parodi på kongens taler, forlangte mange at kringkastingssjefen måtte gå.

Dysleksi og knegging

Helt på slutten av livet løftet Olav selv på sløret for bakgrunnen for sitt problem med å holde taler etter manus: Dysleksien. Den forklarte hvorfor hans taler så ofte var utydelige, med rare pauser, hurtig tempo og ord som forsvant eller ble forvansket. Nå ønsket han å bidra til åpenhet og alminneliggjøring av dette problemet – som han langt fra var alene om.

---

Biografi

Tore Rem

Olav V. Ensom majestet 1946–1991

688 sider, Cappelen Damm 2022

---

Men Rem mener også at han kan ha hatt det som kalles løpsk tale – et problem i slekt med stamming. Det kan også være en forklaring på den nervøse latteren som ofte kom uten sammenheng med det som ble sagt. Tidlig i livet førte den til at han ikke ble tatt helt alvorlig. Senere ble det snudd til et menneskelig trekk, og ofte oppfattet som et utslag av hans folkelige humør.

«Olavs knegging fungerte som ventil for en institusjon som ikke riktig synes å passe inn i et moderne og egalitært samfunn», skriver Rem.

Forfatteren er klar over at en slik direkte tale om monarken fortsatt kan bli tatt ille opp. Han skriver at han har ønsket å framstille kongen som menneske, med de lyter, feil og utfordringer som alle på en eller annen måte har. «Rosemaling kan være vakkert nok, og passende til sine formål. Men som historieskriving fører det sjelden til opplysning», skriver han. Jeg synes for min del at en mer menneskelig konge også er en mer levende og sympatisk konge.

En ensom mann

Som konge var Olav en ensom mann. Det ligger i selve rollen at man ikke kan ha mange nære relasjoner. Det må holdes avstand. Olav ble særlig rammet av at hans elskede Märtha døde før han fikk ansvaret som monark lagt på seg. Hun var den eneste han kunne ha vært fullt ut fortrolig med.

Han hadde et nært forhold til sin eldste datter Ragnhild, i alle fall etter at konflikten om hennes ekteskap var et tilbakelagt stadium. Men hun bodde jo i Rio. Han skrev brev til henne hver uke – som hun i lojalitet med hans ønske om å skjule privatlivet stort sett har brent.

Kong Olav tåler godt den menneskeliggjøringen denne biografien bidrar til.

—  Erling Rimehaug

Til sønnen som skulle arve tronen ble det alltid en avstand, og her kom konflikten om ekteskapet med Sonja til å bidra til mer avstand. Han rådførte seg sjelden med andre, og tok helst avgjørelsene alene. Han drev ikke med teamarbeid, men var nøye med at alt skulle utføres nøyaktig slik han ønsket. I nærmiljøet var han respektert, men også fryktet.

Mirakelet Olav V

Så hvorfor ble han da en slik folkekjær monark? Det handlet ifølge Rem om at noen av hans gode egenskaper ble dyrket og forstørret – slik som hans smil, hans jordnære framtreden og hans kontakt med vanlige folk. Delvis var det bevisst mytebygging – som det berømte bildet av kongen som tar T-banen under oljekrisen. Det var regissert fra Slottet. Men det handlet også om et behov i folket for en slik lederskikkelse, som ble avspeilet ikke minst i måten pressen beskrev ham.

«Dette er selve mirakelet Olav V av Norge: en mann som maktet å bli folkekonge uten å være spesielt folkelig», skriver Rem.

[ Bind 1 om Olav V anmeldt: «En konge blir til» ]

Noe av grunnlaget ble lagt under krigen. Både rollen han spilte som nasjonalt samlingssymbol, men også det gode forholdet han utviklet til lederne i Arbeiderpartiet. De tidligere republikanerne ble etter krigen de mest kongetro av alle. Samtidig fant Olav seg vel til rette med sosialdemokratiet – til tross for sin grunnleggende konservatisme.

«Gjennom et langt liv ble han skapt i det norske folks bilde, som den ideelle sosialdemokratiske kongen», skriver Rem.

Ekteskapskonfliktene

I den grad monarkiet var utsatt for noen fare i hans tid, handlet det om at det ble for folkelig på grunn av ekteskapene til neste generasjon. Ingen av barna hans giftet seg med andre fyrstelige. Olav fryktet monarkiet ikke ville tåle en slik alminneliggjøring. Og det kom også til uttrykk både blant politikerne og folk flest.

Kongen møtte alle disse kjæresteforholdene med en kombinasjon av stille motarbeidelse og knugende taushet. Han nektet lenge å snakke om konfliktene, i håp om at det skulle gå over. Resultatet var et dårlig forhold mellom barna og faren.

[ Bind 2 om Olav V anmeldt: «Skjulte sine spor» ]

Institusjonen viste seg å være sterkere enn han fryktet. Monarkiet tålte godt å bli menneskeliggjort ved å inkludere «vanlige mennesker» i kongehuset. Men noen valg ble tatt som vi i dag ser konsekvensene av. Det gjaldt kongens avgjørelse om at Ragnhild og Astrid beholdt prinsessetittelen da de giftet seg, til tross for råd om det motsatte fra politisk hold. Dermed ble også kongelige svigerbarn en del av kongehuset.

Ville verne statskirken

At Ragnhilds mann Erling Lorentzen åpent hyllet det brasilianske militærdiktaturet skapte nok litt problemer. Verre for kong Olav var det at Astrids ekteskap med en fraskilt mann truet med å bringe ham i konflikt med Den norske kirke.

Det store flertallet av både prester og biskoper nektet å vie fraskilte. Det gjaldt blant annet biskop Johannes Smemo i Oslo. Kongen gikk derfor til biskop Arne Fjellbu i Nidaros, som hadde hjulpet kongen med å få til den signingen regjeringen Gerhardsen hadde forsøkt å unngå. Fjellbu sa seg villig til å vie de to.

Det øvrige bispekollegiet tok det ille opp at man så å si gikk bak deres rygg. Fjellbu hadde bidratt til å gjøre noe som burde være en sak for hele kirken til en privatsak, mente Smemo. Fra andre hold kom det krav om at kongen burde fratre som kirkens overhode.

[ «Dronning Elizabeths liv og virke er kanskje et av de sterkeste vitnesbyrdene vi har i nyere tid» ]

Kong Olav var en varm forsvarer for statskirken, og var på vakt mot alt som kunne svekke den. Det handlet nok delvis om sans for tradisjoner og motvilje mot forandring. Men kongen var en oppriktig troende. Det var derfor han var så opptatt av å få den kirkelige signingen ved inngangen til kongsgjerningen. Etter hvert ble han også en trofast kirkegjenger.

«Kanskje hadde han vært en profesjonell kristen som etter hvert ble en personlig kristen», skriver Rem.

Abortsak og innvandrere

Det kom også til en krise da regjeringen ville innføre selvbestemt abort. For en gangs skyld ga kongen uttrykk for sin mening i statsråd. En stund hang det også i luften at han kunne komme til å nekte å skrive under loven – noe som i praksis ville betydd abdikasjon. Men til slutt seiret hans lojalitet mot plikten og konstitusjonen, og offentlig ytret han aldri noe om saken.

Kanskje får vi også større respekt for hva det tross alt kostet å fylle rollen som symbol på hvordan vi vil Norge skal være.

—  Erling Rimehaug

I andre saker som var mindre politisk kontroversielle, engasjerte kongen seg derimot personlig og offentlig. Det gjaldt omsorg for flyktninger og for at innvandrere skulle bli tatt godt imot. Han var også opptatt av miljøvern. Begge deler ble ofte markert i hans nyttårstaler.

Tung pliktfølelse

Men hans politiske betydning lå først og fremst i at han fylte institusjonen monarkiet med et innhold, mener Rem. Han ble et symbol, en garantist for nasjonalt samhold og for hva slags land vi ønsker å være. Pliktfølelsen for institusjonen lå tungt på ham, og han satte alt annet til side for den.

Og pliktene var mange. Livet som konge var på mange måter en rutine. Rem dokumenterer samvittighetsfullt alle taler, statsbegivenheter, statsbesøk, reiser og jubileer. Det tynger etter min opplevelse boken ned, og bidrar til at den blir på litt for mange sider. Det hjelper at den er velskrevet, delvis med en tone av vennlig ironi.

Kong Olav tåler godt den menneskeliggjøringen denne biografien bidrar til. Kanskje får vi også større respekt for hva det tross alt kostet å fylle rollen som symbol på hvordan vi vil Norge skal være.