Anmeldelser

Knausgårds lusking rundt det tause

Karl Ove Knausgård gjør forsøk etter forsøk på å få realismen til å romme noe nytt og annet. Og hvorfor ikke? Hvis det metafysiske eller paranormale har noen betydning, må det være midt i det hverdagslige, skriver Åste Dokka.

Med unntak av forlagets omtale, er det få indikasjoner på at Nattskolen er fjerde bind i Karl Ove Knausgårds Morgenstjernen-serie. Jeg har registrert videreføring av kun én figurant (Egil Stray), og det bare så vidt, men ikke noe av den konkrete tematikken eller hendelsene fra de tre foregående romanene.

Det er et helt greit valg. Med Ute av verden/En tid for alt har Knausgård også tidligere vist at begrepet «serie» ikke trenger å bety det vi tror.

Men denne måten å skrive en serie på, med tilsynelatende få tilknytningspunkter mellom bøkene, byr seg fram til fortolkning. Bokrekka framstår som et resultat av at Knausgård har bestemt seg for å skrive bøker som åpner døra inn til det okkulte, det åndelige, det utenkelige, for så å gjøre forsøk etter forsøk på å få den vante realismen sin til å romme noe nytt og annet.

Og hvorfor ikke? Hvis det metafysiske eller paranormale har noen betydning, må det ha betydning midt i det vanlige og hverdagslige, og ikke bare på andre steder eller til andre tider. Underet er jo kjøttet, det herværende, livet, som Nattskolens Kristian Pedersen erkjenner i voksen alder: «Så jeg ser mysteriet. Og at det er fysisk. Det er kanskje det viktigste. Mysteriet er kjøtt og blod og bein.»

Det er ikke i abstraksjonen og i det ukjente det fantastiske skjer, det fantastiske er inkarnert.

---

nattskolen

Roman

Karl Ove Knausgård

Nattskolen

484 sider, Oktober 2023

---

Gjennom til nå fire bind har Knausgård på ulike måter skrevet seg helt bort til yttergrensen av nøktern virkelighetsprosa, for så å stille seg opp der og forsøke å åpne døra for å komme over til den andre sida. Han tester ut ulike måter skriften kan overskride den trauste hverdagen på, den forrige boka ble nesten gotisk i skrekk, mørke og uforklarlighet.

I årets roman er det som om han trekker seg litt tilbake, det overnaturlige trer i liten grad fram som erfarbare fenomener, men opptrer som påstander og små referanser til for eksempel okkultister. Romanen hadde fungert godt også uten det ekstraordinære, som en streit roman uten tydelige hint om noe grunnleggende annet skjult under den sansbare virkeligheten.

Kunstnerklisjeen Kristian

Og som streit roman er Nattskolen spennende, både på idé- og handlingsnivå og som karakterstudium: Året er 1985 og den 20 år gamle elverumsingen Kristian har kommet inn på fotoskole i London. Der tar han fatt på en kunstnertilværelse som frakter ham langt hjemmefra på alle måter, også i unheimlich retning.

Underveis skjer det ting som setter oss i kontakt med både Raskolknikov og Faust, samt virkelighetslitteraturdebatt og kanskje også anklagen som ble reist i 2018 om at Knausgård i Min kamp beskylder onkel Gunnar for drap. Mot denne bakgrunnen folder Kristian seg ut som en svært retthaversk, ærgjerrig og kynisk type. Klisjeen om den suverene narsissistiske kunstneren passer perfekt. Det eneste som betyr noe for Kristian er å vinne, han anser alt han er involvert i som en konkurranse, andre mennesker er nyttige eller unyttige, og det koster ham ingenting å utnytte dem til egen fordel.

Tjuefem år seinere er verdensberømmelsen et faktum, mye av umodenheten borte, men egoismen og arrogansen like grenseløs. Det får fatale konsekvenser, og fortida slår inn over Kristians liv på måter han selv ikke kunne akseptert som ung. Han ville begynne på nytt, drepe fortida. «Så vi var egentlig frie. Fortiden slipper alltid taket i oss. Det er bare vi som ikke slipper taket i den.»

Så feil kan man ta.

Knausgård vil vise fram nettopp umuligheten i eget prosjekt

—  Åste Dokka

Essayistikk

Jeg leser alt Knausgård skriver med glupsk begeistring. Det betyr ikke at jeg liker alt, men at bøkene hans framstår så vesentlige, spennende og dype at rusket ikke føles signifikant. Men en av de tingene som faktisk har irritert meg, er de lange essayistiske partiene som dominerer mange av bøkene. De er i seg selv ikke spesielt gode og uklarheten om hvem som er avsender (er det den faktiske Karl Ove Knausgård, eller en av romanfigurene?) er ikke produktiv.

I tillegg er det jo en forskjell mellom sakprosa og skjønnlitteratur, og den blir ikke borte av å pakke det ene inn i det andre: Syltetøy egner seg dårlig som saft.

Men her, i Nattskolen, har Knausgård valgt å integrere tankene bedre, gjort dem til sømløst romanstoff, formidlet gjennom tankestrøm, samtaler og intervjuer. Det fungerer langt bedre som skjønnlitteratur, og det er nå definitivt ikke Knausgård selv som snakker. Det er Kristians kunstsyn vi får del i, og han synes å mene at god kunst forutsetter etiske overskridelser. Utlegningene om kunst går som hånd i hanske med Faust-motivet for øvrig.

Lusking rundt kjernen

Mitt store spørsmål nå, er hva Knausgård egentlig vil oss med sin utprøving over tusenvis av sider, der han bygger opp spenningskurve etter spenningskurve for så ikke å løse dem ut. Han kan ha satt ambisjonene for høyt for innfrielse. Men en annen tolkning er at Knausgård vil vise fram nettopp umuligheten i eget prosjekt. Det går nemlig ikke an å fortelle om det som ikke får plass i kategoriene våre.

Men forsøkene sirkler likevel inn noe vesentlig. Den stadige luskingen rundt det tause sentrum tegner etter hvert sentrumet opp. Dermed er ikke mangelen på tydelige konklusjoner mislykket, men en del av det hele. Knausgårds skrift er omriss, ikke utlegning, og bare slik kan det ubesvarlige tre fram med troverdighet.

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser