Anmeldelser

En seier for skuespillerkunsten

I et teaterår der det har vært mye konsept og påfunn, får skuespillerne skinne i Arne Lygres nye, innsiktsfulle stykke.

Endelig lykkes det på Kanonhallen! Nationaltheatrets bi-scene på Løren har fått mye kritikk for ikke å fungere. Med publikum fordelt på to amfier og en trang scene i midten, har mangelen på nærhet til det som skjer på scenen føltes prekært. I urpremieren på Arne Lygres «I vårt sted» skjer det motsatte. Her kommer skuespillerne så tett på som jeg sjelden har følt det. I et teaterår der det har vært mye konsept, får Lygres finslipte replikker skinne uten regipåfunn eller oppmerksomhetskrevende scenografi. I stedet blir vi tatt tilbake til essensen av det hele – teaterets evne til å speile menneskesinnet og stille spørsmål ved vår tilværelse. I sentrum skinner teaterets gull – Laila Goody, Gisken Armand og Ragnhild Tysse utgjør en skuespillertrio til å bøye seg i støvet av.

Nærhet

Etter den nylige braksuksessen med «Tid for glede», lever Lygre igjen opp til betegnelsen som norsk teaters kanskje fremste menneskekjenner. I kjent Lygre-stil handler «I vårt sted» om relasjoner. Om opplevelser av ensomhet og nærhet, av oppbrudd, sorg og lengsel. Denne gangen er behovet for å ha noen i livet sitt, selve motoren for handlingen som kretser rundt tre kvinner; Astrid har hatt et langt og nært vennskap med Eva. I møte med Sara oppstår et nytt og skjørt venninneforhold som skal defineres. Hvem kan de være for hverandre? På elegant vis utforsker Lygre avstanden man kan kjenne i møte med sine nærmeste, og nærheten man kan føle til en fremmed. Trøsten i å ha noen å kjenne seg igjen i.

«I vårt sted» på Nationaltheatret

Kloke valg

Tekstfremførelsen er så artikulert at man ikke bare får med seg hvert eneste ord, men nærmest hører hvert komma, tankestrek og punktum i Lygres velkomponerte tekst. Å få til dette uten at det går utover det organiske i formidlingen, er uhyre godt gjort. Her er det som om alle brikker faller på plass hva gjelder skuespillerkunst. Regissør Sigrid Strøm Reibo legger godt til rette for det hele. Hun har klokt nok valgt å bare plassere publikum på den ene siden, slik at vi får skuespillerne frontalt. Forestillingen begynner oppe i amfiet vis-à-vis publikum. Når den ene av karakterene kommer skrevende over stolradene, blir de fysiske hindrene også et bilde på hennes personlighet. Skuespillerne kommer gradvis nærmere før de til slutt ender opp på scenen, der scenograf Katrin Nottrodt har plassert en anvendelig avlang lys-rampe som brukes til å stå eller sitte på. Her er en minimalisme i uttrykket som sammen med Øyvind Wangensteens lekre lysdesign kler teksten.

Ung og ensom

Mellom fødsel og død søker vi alle å være del av en flokk. Kanskje aksepterer man likevel ensomheten mer med årene. Ragnhild Tysse parerer de rutinerte skuespillerkollegaene sine godt, i rollen som den yngre venninnen Eva. Mellom de mer livserfarne voksne, belyser hun et mismot man kan kjenne på i denne alderen. I forventningspresset om å stifte familie og lengselen etter å få barn, får hun frem noe dypt ensomt i karakteren. En følelse av at det å leve med ensomhet kanskje er aller vanskeligst i denne alderen.

Sterk tilstedeværelse

I rollen som den nye venninnen Sara, viser Laila Goody hvilket stort format hun har å spille på. Goody har det lille ekstra, nærmest uforklarlige – hun kan være sterk, sårbar og morsom nesten i samme sekund. En tilstedeværelse, der underteksten og tankene stråler igjennom uten at hun behøver å vise oss det. Mens Gisken Armands talent slår ut i full blomst som Astrid, som har følt seg sviktet av sin mangeårige venninne og nå har en gryende ny vennskapsrelasjon på gang. Armand får frem en kompleks karakterer med stor lekenhet og timing, der vi aner det enorme behovet for å ha noen i livet sitt. Det er både sårt og uhyre morsomt på samme tid.

Lett og alvorlig

At Lygre har klart å skrive en tekst som er dyptloddende uten at det går på bekostning av humoren, er et kunststykke i seg selv. Her er en befriende letthet over alvoret, som gjør at du selv etter to og en halv time ikke vil at stykket skal ta slutt. En ensom messingblåser akkompagnerer det hele, med forsiktige blås. Komponist Simon Revholt spiller sobert på lag med Lygres musikalitet i teksten. Med fare for å ta svulstige ord i min munn; Når alle jobber på lag, går teaterets ulike bestanddeler opp i en høyere enhet og reiser spørsmål om hva det er å være menneske. Dette skjer «I vårt sted».

---

Teater

«I vårt sted»

Av Arne Lygre

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Komponist og musikalsk ansvarlig: Simon Revholt

Scenografi og kostymedesign: Katrin Nottrodt

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Nationaltheatret, Kanonhallen

---

Kjersti Juul

Kjersti Juul

Kjersti Juul er scenekunstanmelder i Vårt Land. Har du tips eller innspill til Kjersti, send en e-post til post@kjerstijuul.no.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser